mies blogg

Kort om sport

2011-09-30T15:16:00.003+02:00

Her er den ferske skolegutten, på sin aller første dag!

Her er det fryktelig stille for tiden, og jeg kan ikke annet enn å beklage til de av dere som (faktisk!) holder stand og stadig er innom å sjekker her! Utrolig nok finnes det faktisk noen av dere, det holder jeg et halvt øye med ; )

Egentlig føler jeg at jeg burde skrive mye mer om akkurat denne nyheten, men det får bli som det blir akkurat nå: Sam har begynt på skolen i høst! Som jeg har skrevet her før har jeg grudd meg lenge til den dagen, fordi jeg har engstet meg for hvordan det skulle bli for ham med den hese stemmen (for nye lesere - haha - så har han fått arrvev på det ene stemmebåndet etter store komplikasjoner i forbindelse med altfor tidlig fødsel).

Kort sagt så går det kjempebra!! Både det sosiale, lekser og alt sammen! Og det virker ikke som om stemmen hans har blitt et problem i det hele tatt, selv om han knapt kjente noen av de andre før han begynte. Han har tidligere hatt perioder hvor han ikke ville snakke med folk han ikke kjente pga reaksjonene han da fikk på stemmen, men det virker som han har lagt dette helt fullstendig bak seg. Kanskje fordi han i bunn og grunn er en skravlekopp?? Han prater i allefall i ett sett, både hjemme og på skolen ;)
-Man kan da ikke la en skarve heshet stoppe en når det finnes så mye å snakke om her i verden??

Jeg kunne skrevet MYE mer, og gjør det kanskje etterhvert, men jeg kan jo kort nevne hovrfor det er så sjeldent blogginnlegg her: Jeg jobber ganske så mye for tiden. Jeg har vært veldig heldig med en superspennende jobb (vikariat) som jeg trives i, og jeg jobber for tiden 100%. Det er selvsagt ikke alltid bare-bare, når man har 3 barn og en mann som jobber turnus, men faktisk - det går mye bedre enn jeg fryktet! Vi får det til å gå i hop på et vis, og vi trives alle sammen.

Ja dette ble kort, men jeg er så fryktelig bissi i dag - må ut å kjøpe en gave!

Adios!

Vennskap II

2011-03-10T15:15:00.008+01:00

Så bra at noen kastet seg på tankespinnet mitt rundt vennskap! Da kjører jeg på med den neste tingen jeg mener hører hjemme i et godt vennskap:

2. Venner tør rettlede hverandre.

La meg forklare hva jeg mener med å rettlede: Det handler om å se og påpeke ting i din venns liv som ikke er bra for vedkommende. Et uklokt valg de er i ferd med å ta, løgner de tror på, negative holdninger osv.

Det som kanskje er det mest gjenkjennelige dilemmaet, er situasjonen hvor en venn har såret eller skuffet deg. Sagt noe du følte var urettferdig. Kanskje har personen lett for å tråkke andre på føttene generelt sett også. Kanskje har du valget mellom å glemme det hele og overse tendensen personen har til å såre deg og andre, eller å trekke deg unna hele vennskapet.

Dette er i all ærlighet et punkt jeg jeg føler meg veldig usikker på. Det er så veldig mange hensyn å ta rundt dette å skulle "si ifra" føler jeg, og man må være så utrolig varsom med hvor man forsiktig plasserer føttene sine i dette landskapet.
Man risikerer liksom så mye ved å åpne munnen. Folk kan ta det på feil måte, misforstå, ta det som urettferdig kritikk. Og plutselig kan, i verste fall, selve vennskapet stå på spill.

Dessuten er det ikke alltid rett å si noe. Det kan hende personen ikke er klar for å høre det du har observert. Hvis selvtilliten allerede er på bånn, er det kanskje ikke tiden for å påpeke diverse karakterbrister, uansett hvor bra det hadde vært for personen å ta tak i dette.

Et vennskap må antakelig være ganske velprøvd før det tåler at man er såpass ærlig med hverandre. Hvis det skal føre til noe godt, hjelper det antakelig veldig om du innehar en viss posisjon i den andres øyne. For hvis en god venn som du respekterer, ser opp til og vet har integritet rettleder deg, finnes det en sjanse for at du hører det som blir sagt på rett måte. Er det derimot noen du ikke har respekt for på samme måte blir jo fort reaksjonen "hvem er du, og hvorfor skal jeg høre på deg?".

Som sagt, dette er et komplisert tema. Det ER vanskelig å vite når det er rett å si noe. Jeg har funnet ut at det hjelper å stille seg selv noen spørsmål:

1. Vil det kunne hjelpe personen hvis jeg sier i fra, eller vil det gjøre vondt verre?

2. Hvis jeg ikke sier noe, vil det bety at den andre personen går seg enda mer vill?

og ikke minst

3. Hva motiverer meg?

Dette siste punktet mener jeg er veldig viktig. Hvis du motiveres av hevngjerrighet eller stolthet, vil du si i fra for å oppnå ydmykhet, innrømmelser og unnskyldninger. Slik at du kan føle deg ovenpå, selvrettferdig og stolt.

Hvis feighet motiverer deg vil du kanskje tenke at det koster for mye. At det ikke er ditt ansvar. At noen andre heller burde gjøre det. At det kan skade vennskapet. Men ofte vil det jo skade vennskapet uansett, ettersom det kommer avstand mellom dere på grunn av dette.

Hvis du er oppriktig glad i din venn, er du kanskje motivert av kjærlighet. Du ser at det hadde vært det aller beste for personen å bli gjort klar over dette som er negativt, og som vedkommende burde ta tak i. Hvis du virkelig er glad i denne vennen, kommer du kanskje til å konkludere med at risikoen ved å si i fra er verdt det. For din venns skyld.

Og så til slutt:

Hvis du har opplevd at en venn har rettledet deg, vært litt skarp mot deg, påpekt noe du ikke likte å bli konfrontert med...Kanskje det var litt utfordrende...Men før du forkaster denne vennen, vurdér dette: Ville det vært lettere for vedkommende å ha latt være? Er det mulig personen var nervøs for å si noe? I såfall; er det sannsynlig at det var motivert av kjærlighet og bekymring for deg?
Hvis du kan svare ja på det siste, vil jeg påstå du gjør deg selv en bjørnetjeneste ved å droppe vennskapet. Kanskje er denne vennen rett og slett den beste du har.

Verksted

2011-03-10T14:40:00.002+01:00

Her er den berømte skrua!

Ja, da er jeg tilbake fra det jeg liker å kalle verkstedet; nemlig sykehuset ; ) Særlig kirurgisk ortopedisk avdeling er veldig verkstedaktig føler jeg, med all klinking og klonking av skruer, hamring og drilling....Heldigvis slapp jeg å være våken denne gangen, selv om det var over på et kvarters tid. Det siste jeg sa før jeg forsvant inn i tåkeheimen var "nå føler jeg meg som en bil på verksted!".

Litt før det, mens jeg lå der og ble vasket og spent fast i benken med stropper (!) spurte jeg "eh, kunne jeg få med meg den skruen hjem tro...? Ja hehe, jeg synes egentlig det bare er ekkelt jeg, men jeg har en legemann hjemme som var så VELDIG nysgjerring...." - Så det fikk jeg det da vettu.
På bildet ser den ganske fryktinngydende ut, men den er i realiteten "bare" 5 cm ca. Ganske tjukk da! Og oppå skruehodet har den faktisk umbraconøkkelspor....Så sånn sett kan man sikkert bruke den som supplement til en hvilken som helst IKEA pakkeløsning.

Nå har jeg overraskende vondt, men når jeg tenker meg om er det kanskje ikke rart likevel. De har jo skrudd ut en metalldings som satt nesten tvers gjennom hele nedre delen av leggen min.

- Når alt kommer til alt: TENK hva medisinen får til nå om dagen?! Hadde jeg knust ankelen på denne måten for 100 år siden hadde jeg antakelig blitt krøpling. Med konstante smerter. Kanskje hadde jeg fått infeksjoner også, slik at jeg måtte ha amputert beinet. Hm. Setter ting i perspektiv gitt! Og gjør meg tross alt takknemlig ;)

Farvel skrueknut

2011-03-08T18:44:00.003+01:00

Minner om dette flotte røntgenbildet....Skruen som skal fjernes en den lange på tvers, den med størst skruehode.

Her kan dere se hvordan skruehodet ser ut fra utsiden! Den føles ikke helt god den der, det skal jeg si dere....Blir godt å få den ut.

DA er det ENDELIG tid for å kvitte seg med den svææææære skruen som går tvers igjennom begge leggbena mine. Dette skal skje i morgen tidlig, onsdag 9/3.
Forhåpentligvis har det ødelagte leddbåndet skruen skulle hjelpe vokst godt sammen etter 10 uker. Det finner jeg vel ut av etterhvert....

Resten av "urverket" skal visst stå der i allefall i ett år, så skal det vurderes om det skal ut eller ikke.

Wish me luck!

Vennskap I

2011-03-07T16:00:00.005+01:00

Ja, så var jeg tilbake til å lure veldig på hva jeg egentlig vil med denne bloggen, derav få innlegg....; ) Sorry!

Jeg har vurdert å bli Norges eldste rosablogger, for det tror jeg faktisk jeg hadde fått veldig bra til. Men så vet jeg lissom ikke helt....Eldgammel rosablogger?! Ikke nødvendigvis så bra for selvtilliten min tror jeg!

Ellers er jeg dessverre ikke interessert nok i interiør/baking/oppussing til å kunne få skikkelig dreisen på en interiørblogg. Og selv om jeg er mor (og selv om jeg har skrevet mye om særlig Sam), så greier jeg rett og slett ikke å forestille meg at folk virkelig kan være interessert nok til å lese om dagligdagse hendelser her i hjemmet.

Nei, jeg får heller holde meg til det som faktisk faller naturligst: Grubling! Haha!

I det siste har jeg grublet veldig på hva vennskap egentlig dreier seg om? Det vil si, dette har jeg fundert VELDIG lenge på. Men, all denne grublingen til tross, jeg føler ikke at jeg egentlig kommer fram til en generell mal for hvordan en ideell venn ser ut (og oppriktig talt så tror jeg ikke en slik mal finnes heller).

Jeg er klar over at mine trofaste (og mindre trofaste ; ) lesere har gått for lut og kaldt vann og derfor har mer eller mindre gitt meg opp, men jeg håper allikevel at jeg kanskje kan skvise en liten diskusjon ut av dere. På nettopp hva det vil si å være en god venn. Jeg ønsker virkelig å være en god representant for denne arten, og hva kan da være bedre enn å få andres input på hvordan et slikt vesen ser ut? ; )

Min første påstand er denne:

1: En god venn forsvinner ikke når livet stormer.

For dere som kjenner historien min godt, så vet dere at 2005 var året da livet mitt (og vårt) falt i grus. Det føltes grusomt urettferdig at andre mennesker kunne leve videre i sus og dus mens jeg måtte tvinge meg ut av sengen hver morgen, etter en natt hvor jeg sov på ren viljestyrke. Livet om dagen var nemlig så tøft at jeg visste jeg måtte sove.
Alt i meg skrek "Ikke forlat meg nå! Vær her, støtt armene mine når jeg ikke orker å holde dem oppe selv! Våg å se meg i øynene, selv når jeg ikke klarer å være positiv!"

- For er det én ting jeg har lært, så er det at spørsmålet "hvordan går det?" ikke alltid kan besvares ærlig. Selv når vedkommende faktisk vet at du har det helt utrolig grusomt. Selv nære venner ønsker ikke å høre at alt er svart (med visse hederlige unntak!). De forventer at du skal presentere i allefall et glimt av håp, og fordømmer deg i det stille hvis du ikke makter dette. De trenger ikke sette ord på det, det synes i det flakkende og unnvikende blikket.

Misforstå meg rett folkens: Jeg skriver ikke dette i bitterhet. Det tok litt tid, men jeg forsto etterhvert at disse menneskene hadde sine egne historier de møtte meg med. Mange har aldri opplevd virkelig store kriser i livet. Eller de har ingen erfaring med å faktisk dele slike opplevelser med andre. Dessuten er det en utbredt misoppfatning ute og går, den om at folk i krise "trenger ro rundt seg". Det er mulig noen gjør det, men jeg vil påstå at veldig mange ikke har godt av å bli overlatt til bare seg selv og sine mørke tanker når livet er som verst.
- Jeg lurer så fælt på hvorfor vi ikke enkelt og greit kan spørre? "Hva trenger du nå? Vil du være alene eller vil du at jeg skal komme og være sammen med deg en stund?"

Jeg forstår også at de aller fleste oppriktig tenker at de ikke aner hva de kan bidra med, og derfor tilbyr de heller ingenting. Og de aner ikke hva i all verden de skal si, så derfor sier de ingenting. Sånn har jeg hatt det selv mange ganger. Og jeg vet at det ikke beror på hverken feighet, likegyldighet eller egoisme. Men jeg har lært meg, av dyrekjøpt erfaring, at det beste ofte er å si "nå aner jeg ikke hva jeg skal si. Føler meg helt dum. Kan jeg gi deg en klem?" DA er man på nett. For selvsagt er det jo ingenting å si. Å gjøre. Ingenting hjelper på en måte uansett.

Og jeg forstår virkelig at det kan være utrolig tøft å stirre inn i andres kriser. Det er ubehagelig. Man vil lukke øynene, se vekk, lengter etter lettelsen som ligger i ordene "men jeg er ved godt mot altså! Dette skal gå så bra så! Tar bare litt tid! Men jeg gir ikke opp!"
- Vi LIKER positive mennesker, gjør vi ikke folkens?? De er jammen mye enklere å forholde seg til. Dessuten krever de ikke så mye av oss som venner, fordi de, i sin styrke, klarer seg selv.

Eller gjør de virkelig det? Er optimismen ekte? Eller lyver de for ikke å tråkke i salaten? Virke krevende? Være en skuffelse?

Jeg har vanskelig for å ta denne modige masken på. Jeg får det sjelden til! ; ) Den gode siden av dette er at jeg faktisk er ærlig med livet, ærlig med meg selv og ærlig med omgivelsene. Men det er ikke så enkelt og flott som det kanskje ser ut. For min løsning ble (og blir noen ganger enda) å til tider unngå de vennene jeg fortsatt hadde. For meg ble det enklere enn å måtte se de skuffede og unnvikende blikkene. "Å herlighet....Sitter hun fortsatt fast i den hengemyra der? Hvorfor kan hun ikke bare være LITT positiv?? Og er hun ikke litt vel selvmedlidende nå..."

- Tror du jeg følte meg bedre eller verre når jeg ble servert de blikkene?

(Som sagt; jeg vil understreke at jeg ikke klandrer noen. I den grad jeg har bebreidet venner, har jeg for lenge siden tilgitt dem. Faktisk. Og så er jeg velsignet med en dårlig hukommelse, for når jeg ser for meg disse situasjonene så ser jeg faktisk ikke ansiktene ; )

Min oppfordring i dag er: Vær en venn som orker å høre sannheten, selv om den er ubehagelig. Først når vi kan snakke sant slipper lyset til i det mørket vi ofte skjuler og skammer oss over. Først da sprekker trollene. Tenk å få være en sånn venn! En som går ned kjellertrappa, finner hånda der nede og så lokker den andre med seg opp trappa og ut i solen igjen.

Jeg tør påstå at dette er noe vi alle kan få til. Hvis vi vil.

Fysio

2011-02-28T14:15:00.002+01:00

Ja, her er det visst ikke mye inspirasjon i det siste....Det som kan sies er at det fort blir litt monotont, kjedelig og sløvt å bare være hjemme dag ut og dag inn. Tankene blir ikke spesielt positive heller alltid.

I begynnelsen av tiden hjemme tenkte jeg "jeg kommer til å KJEDE meg ihjel!! Jeg vil på jobb så fort som mulig!!" Så ble det litt mer "hm....Føler meg virkelig ikke i form til å dra på jobb gitt. Godt jeg skal være hjemme lenge", og nå er det litt sånn "slapp gitt...Hm....(tanketom)". Jeg skjønner at folk får problemer med å friskmelde seg etterhvert, for å si det sånn.

Det som kompliserer ting for meg nå er at jeg har fått greie på at jeg ikke kvalifiserer for sykepenger, utrolig nok! Kort (og enklest mulig) sagt er det fordi jeg har hatt omskolering via NAV. Da må man ha hatt inntekt i 6 måneder etterpå for å ha rett til sykepenger, og jeg har bare rukket å jobbe i 4 1/2. Så her må det fortløpende vurderes når jeg kan begynne å jobbe igjen, for selv om jeg får noe NAV-bistand så er det ikke på langt nær nok til å klare seg på i lengden.

På en måte er det bra at jeg har litt press på meg til å begynne å jobbe igjen, men samtidig er det viktig at jeg bruker kreftene jeg har på å trene og tøye, slik at jeg blir friskest mulig igjen - til slutt.

Men, heldigvis er det ett og annet lyspunkt i tilværelsen, og det må jeg bare prøve å fokusere på ; ) Jeg har blant annet lest veldig mange fler bøker enn jeg vanligvis får tid til, jeg har sett mange interessante programmer på nett-tv, og når barna kommer hjem har jeg helt plutselig all mulig tid til å la en sliten Theo krype opp på fanget mitt med smokken og dyna ; ) Det er så koselig!

Stakkars Chris løper rundt som en strikkball og balanserer 50% turnusjobbing som overlege, 50% stipendiatstilling, henting og bringing til skole og barnehage, handling, matlaging, klesvask, rydding - og av og til litt støvsuging og vask (ikke det som prioriteres høyest ; ).

I dag har jeg vært hos fysioterapeuten for andre gang, og det var faktisk en liten opptur! Og det skal jeg jammen ta med meg. Som sagt så trenger jeg å fokusere på det som er positivt.
Hjemme har jeg fått lånt meg en trimsykkel som jeg sitter og jobber på hver dag, og selv om det gjør fryktelig vondt så tøyer jeg ganske mye også. Er nødt til det hvis jeg noen gang skal få stor nok vinkel i ankelen til å gå normalt....Det går framover, selv om fremgangen føles fryktelig langsom.

Det som var så fint i dag var at den venstre lårmuskelen min, som nærmest har visnet vekk etter å ikke ha vært i bruk, er synlig større etter syklingen hjemme. Dessuten har all tøyingen gitt meg bittelitt mer bevegelighet. Små ting, men dog; det går framover!

Ønsker dere alle en positiv dag! Det er alltid noe man kan være glad for ; )

Ulykkesfuglen

2011-01-16T14:16:00.004+01:00

Meg og Beinet mitt på Ullevål i romjula

Heldigvis fikk jeg av og til litt koselig besøk!

Jeg tror nesten ikke det er sant, men jeg har altså ENDA en periode foran meg i mitt "leilighetsfengsel". Nærmere bestemt tilsammen 3 måneder.

Jeg har hatt noen runder hjemme over lengre tid, hvor jeg omtrent har spydd av mine fire vegger til slutt. Ikke minst hadde jeg en sånn runde fra vi kom hjem med Sam til han ble operert over ett år senere, da det virkelig var vanskelig å komme seg ut. Det var i den perioden jeg startet denne bloggen, som et vindu mellom meg og verden.

Jeg er i utgangspunktet en veldig sosial person, jeg trives sammen med mennesker. Jeg blir fort lei meg og motløs når jeg bare sitter sånn for meg selv. Og nå har jeg altså et hav av tid for meg selv igjen....Huff.

Men, for å oppsummere hva som har skjedd:

I romjula tenkte jeg at jeg skulle prøve ut langrennsskiene jeg fikk til jul. Har ikke gått på ski på maaange år, egentlig ikke siden jeg var liten. Men nå som vi har barn tenkte jeg at jeg fikk gjøre en innsats og bli litt bedre til å gå på ski, slik at barna også kan lære. Det var i allefall en god tanke.

En venninne og jeg gikk oss en ganske liten runde. Den siste bakken ned til parkeringsplassen var litt bratt...med litt lite snø...litt lite opplyst var den også (dette var på kvelden), og det stakk opp steiner her og der. Men, og det var her dømmekraften sviktet; jeg måtte jo være litt tøff og prøve meg....

Ikke mange metrene ned begynte det å gå litt for fort syntes jeg, og jeg så at jeg kom til å kjøre i grøfta om et par meter. Jeg prøvde å bremse, men hadde for kort tid. Jeg krasjet, men det var ikke noe stort fall. Strengt tatt hadde jeg heller ikke så stor fart, og jeg følte ikke at jeg hadde tatt noen stor skade. Jeg prøvde å reise meg, men fikk ikke styr på skiene. De sto litt sånn på kryss og tvers....Jeg så ned, og så at det var en veldig spesiell vinkel på den venstre ankelen....

Skien kunne ha falt av. Skoen kunne ha falt av. Men neida! FOTEN hadde "falt av".

Rett over ankelleddet hadde hele foten vridd seg utover i nesten 90 grader, men til og begynne med kjente jeg ikke skaden. Men med sjokket kom også smerten, for å si det sånn!

Venninnen min måtte ringe ambulansen, og jeg skrek i 15 minutter mens vi ventet der i skogen. Da de kom måtte de først vri foten tilbake på plass før de kunne flytte meg, og jeg kan ikke beskrive smerten. Jeg sto i bro bakover...

Vel framme på sykehuset ble det raskt konstatert at det hastet med en operasjon, og siden jeg hadde spist i løpet av de siste 12 timene måtte jeg være VÅKEN gjennom den operasjonen.
Den ble også myyyye lenger enn den timen de forberedte meg på, og jeg kunne malt et veldig fryktinngydende mentalt bilde av alle lydene (drill, hamring, klinking med metall osv - kort sagt følte jeg at jeg var på et verksted, hvor jeg var bilen), alt som ble sagt mellom helsepersonellet ("Vi har fått inn et annet akutt-tilfelle!" Kirurgen: "Prøv å finne noen andre, jeg kan ikke avslutte akkurat nå!!"...."Har dere funnet noen enda eller?? Ellers må jeg bare løpe her og nå!!") og så videre, men da blir jeg aldri ferdig med dette innlegget ; )

Kort sagt har jeg virkelig knust ankelen. Bare se her:

Kirurgen kunne "berolige" meg rett etter operasjonen med at det var en av de vanskeligste operasjonene han noensinne har gjort på en ankel, at man sjelden ser såpass knuste bein på folk på min alder (bare på gamle damer), og at benkvaliteten min var så dårlig at han lurte på om jeg hadde ekstremt tidlig benskjørhet.

Vanligvis holder det med skruer og man trenger ikke gips i tillegg, men i mitt tilfelle ville han at jeg skulle ha gips i 6 uker, siden jeg altså hadde såpass dårlig benkvalitet. Den svære bolten dere ser på bildet er der midlertidig, for å prøve å få alle avrevne leddbånd til å vokse sammen på riktig sted. Den skal ut igjen etter 12 uker. Resten av spetakkelet blir stående til evig tid, men mindre det begynner å gnage og plage meg...

Jeg har på toppen av det hele hatt det ekstremt smertefullt i ettertid, slik at jeg måtte ha såpass mye morfinpreparater at jeg måtte være på sykehuset i to uker.
Jeg har kommet hjem nå, og sitter strandet i en lenestol det meste av tiden. Beinet er fortsatt ganske vondt når jeg er oppe på krykker.

Jeg er sykemeldt ut mars i første omgang, men jeg kan jo ikke regne med å bare slippe krykkene og gå videre i livet som om ingenting har hendt. Etter at gipsen blir fjernet etter 6 uker kan jeg begynne forsiktig fysioterapi, men pga bolten må jeg vente i enda 6 uker (til den er fjernet) før jeg kan begynne ordentlig opptrening. Allerede nå har jeg ingen muskelkontroll over foten, det merket jeg når jeg skiftet gips for noen dager siden, og jeg kan se at det venstre låret er mye smalere enn det høyre.
Jeg må belage meg på et års tid før jeg er ca god igjen, og det er vel ikke særlig sannsynlig at jeg noengang blir 100% bra.

Jeg er bare glad jeg ikke lenger baserer meg på dansen....Så fort og lett kan det altså gå å bli fullstendig satt ut av spill.

Forresten har jeg sjekket dette med benskjørhet, og heldigvis har jeg ikke det. Men da har jeg jo heller ingen forklaring på hvorfor jeg tydeligvis allikevel har dårlig benkvalitet...

Flere Samsitater

2010-11-03T09:29:00.004+01:00

Litt broderlig kjærlighet... ; )

Av og til er det festlig å være mor. Noen ganger er det som den reneste komediesentral her! Her er noen flere utdrag fra en av mine favorittkomikere, Sam:

"Jeg har en løs tann et sted, men jeg vet ikke hvor"

"Mamma, du er snill fordi du sier jeg har tegnet innenfor streken når det egentlig er utenfor"

"Jeg har faktisk knekt skinnet mitt litt, her på tommelen. Men det gjør ikke så vondt"

"Mamma, hvem har spikka denne lua?"

Det er så mange forstyrrelser i vårt hjem for tiden:

"Du må ikke plystre så veldig pappa, da klarer jeg ikke å lage denne dolken"

"Gutter har løs tiss, og jenter har tiss som er limt fast"

Og nå nettopp:

"Åh! Denne strømpebuksa er FULLSTENDELIG vrengt!!"

Snart milepæl

2010-10-25T18:31:00.006+02:00

Det skjer store ting! Noen er blitt stor (Sam), og har nettopp blitt innskrevet på skolen!

Her er vi i bilen, på vei til skolen. Alt er foreløpig såre vel...Sam gleder seg.

Vel framme ved pulten, er alt plutselig ikke like såre vel...Her var det jammen mange skumle mennesker som jeg ikke kjenner...Hvordan kommer de til å reagere når jeg åpner munnen min og sier at jeg heter Sam, med den hese stemmen min....?

"Kan du smile litt for bildet Sam?" "...."

Tiden går virkelig veldig fort, og jeg driter i om det er en klisjé. Det er sant! Jeg synes nettopp jeg "skrev inn" Elissa på skolen jeg, og hun har begynt i 2. klasse.

Jeg er muligens litt ung til å bli rørt av barnesang og 17. mai og slikt, men som jeg har vært inne på før her, så er visst alderen min ingen hindring.
Da Elissa var på innskrivning satt jeg med klump i halsen og mimet barnesanger, for det er jo så mye på spill! Barna sitter der, forventningsfulle, spente og stolte.
Mamma og pappa har sagt "jammen er du blitt stor! TENK at du snart skal begynne på skolen!" De gleder seg, gruer seg litt, "lurer på om disse barna kommer til å like meg...?"

Og mor og far sitter der og lurer på om poden kommer til å lære ting lett eller om det kommer til å bli vanskelig, lurer på om de kommer til å få venner, om de kommer til å bli mobbet....Et nytt kapittel skal til å begynne, og småbarnstiden er helt, fullstendig og ugjenkallelig over. Snart. Litt vemodig, det også.

Jeg må nok si at jeg var enda et hakk mer lettrørt denne gangen, når det altså var Sam sin tur. Jeg klarte ikke å unngå tanken på at vi kanskje ikke hadde opplevd denne dagen i det hele tatt. At vi like gjerne kunne ha sittet på en spesialskole av noe slag. At Sam er ekstra utsatt for lærevansker og ADHD på grunn av prematuriteten - men at det sålangt ikke er spor av sånt. Jeg er så takknemlig!! Jeg mangler ord til å beskrive min takknemlighet.

Samtidig satt jeg der og var engstelig. Snart skulle alle barna si navnet sitt, og hva ville skje da? Ville noen le? Det har jo skjedd mange ganger, siden folk ofte tror han gjør seg til, eller at han er fryktelig forkjølet (av en eller annen grunn er visst det morsomt...). Ville barna se rart på ham? Og i såfall, hvordan ville Sam håndtere det?

På forhånd hadde vi snakket om hva han kunne si hvis noen spurte om stemmen hans. "Hva pleier du å si?" spurte jeg. "Jeg sier bare 'jeg er hes!'" sa Sam. "Han har med andre ord forkortet den opprinnelige forklaringen vi lærte ham", tenkte jeg.... "Hmmm...lurer på om det er bedre at han gir en ordentlig forklaring? Eller er det bare dumt å rote seg borti dette?" tenkte jeg videre.

-Og her må jeg ta en pause og si: Jeg føler meg så ALENE noen ganger!! Hvem kan hjelpe meg med disse avgjørelsene og vurderingene?? Heldigvis er vi to, og heldigvis er vi relativt oppegående mennesker, sier jeg bare...

Uansett; Sam og jeg ble enige om at han enten kunne si "Jeg ble operert i halsen da jeg var liten" eller "Jeg var veldig syk da jeg var liten, og derfor fikk jeg en hes stemme". Korte og greie forklaringer, som førskolebarn kan forstå og forholde seg til.

Tilbake til klasserommet: "Nå må vi bli litt kjent med dere! Kanskje dere vil si hva dere heter?" sa den trygge og fine rektoren. Så kom runden. Noen turte ikke å si navnet sitt og satt foreldrene sine på saken, andre var så sjenerte at vi ærlig talt kunne hatt bruk for stetoskop. Og noen var godt forberedt og proklamerte "JEG HETER LARS/PEDER/SARA etc". Sånn som det pleier å være, med andre ord.

Så var det Sam sin tur, og jeg tenkte at jammen er det godt han enda ikke er i stand til å analysere, ta sorgene på forskudd og grue seg som sin mor... "Jeg heter Sam!" sa han, så kjekt som bare det! Ingen stirret eller lo! Og mor kunne puste lettet, takknemlig og lykkelig ut. Det aller første møtet mellom klassekamerater, foreldre og Sam-og-stemmen var overstått. Og Sam turte faktisk å si navnet sitt!

Senere skulle foreldrene gå til et annet rom. Vi hadde avtalt med rektor og lærer at vi skulle si littegrann om Sam, slik at foreldrene kunne svare på eventuelle spørsmål fra sine håpefulle. Vanligvis er det jeg som tar sånne ting, men denne dagen visste jeg på forhånd at det ikke var lurt...Jeg hadde gått direkte i snørr-og-tårer-fella.

Samtidig, inne i klasserommet, var fremtidens førsteklasse samlet alene for første gang. Sam så alvorlig på meg da vi gikk ut (jfr bilde!), men nikket da jeg spurte om det var greit.
Det fantastiske var at da vi kom tilbake og alt var over, kom læreren bort til meg og sa "Jeg så en av de andre kikket veldig på Sam da han snakket, så jeg begynte å fortelle litt om hvorfor Sam har hes stemme. Men så tok han over selv og fortalte!"

!!!!!

Det er jo helt fantastisk!!! Tenk at han følte seg så trygg at han bare kunne begynne å fortelle om dette til en ganske stor gruppe av helt ukjente mennesker!! Igjen; jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er! Tenk om dette første møtet hadde blitt en fiasko som han hadde måttet gå og tenke på i ett års tid, fram til skolestart. I stedet fikk han rom til å selv fortelle og forklare, med den stemmen han har. Han brukte visst de forklaringene vi hadde blitt enige om på forhånd ; )

Da vi gikk mot bilen tok Sam et godt tak i hendene til meg og Chris og sa "Jeg kommer til å få det veldig fint her." Jeg bare nikket. Hadde ingen stemme å bruke.

Et knippe Sam-sitater

2010-10-19T20:30:00.003+02:00

Jeg må nesten skryte litt av meg selv noen ganger. For eksempel er jeg faktisk ganske flink til å skrive ned morsomme ting barna sier. Ja, det er jeg faktisk! Flink, rett og slett!
Dette er noe jeg lærte av min mor, fordi hun også var flink til å ta vare på gullkorn for framtiden. Det er på grunn av henne at jeg for eksempel vet at jeg som liten sa:

"Kan jeg komme fjambi?" (= kan jeg komme fram/forbi?)
"Kajej du det selv mamma?" (= Klarer du det selv mamma? Sagt til mamma da vi sammen gikk opp trappa. Jeg var såvidt i stand til å løfte knærne høyt nok til å forsere de enorme trinnene selv)
"Det hetej ikke jobbesko, det hetej joggesko. Kajej du ikke å si ej du´a??" (= Det heter ikke jobbesko, det heter joggesko. Klarer du ikke å si r du´a? Sagt til en liten venninne som ikke kunne si r. Men det kunne ikke jeg heller. Dessuten er det ikke r i joggesko).

Sam sier de merkeligste ting av og til. Eller egentlig ganske ofte. Det er ikke sjelden jeg må hoste og kremte litt mens jeg tilfeldigvis må snu meg en annen vei! Her er et lite utvalg av de morsomste gullkornene nå i det siste:

"Jeg vet alt. Men ikke det du sa nå mamma"

"Bomber er tjukke. Bomber er det samme som kanoner"

"Mamma er en flaggermus, fordi hun sover på morgenen"

"Jeg synes alle jenter er fine. Og så synes jeg alle jentenavn er fine. Unntatt Bæsjelona (Barcelona)"

Identitetskrise

2010-10-07T16:19:00.003+02:00

Jeg har en akutt identitetskrise for tiden. Det vil si, bloggen min har identitetskrise. Hva i all verden skal jeg skrive om??

Jeg startet denne bloggen fordi jeg hadde behov for å bli hørt, her jeg satt innenfor fire vegger med en veldig syk gutt. Dessuten var det praktisk å samle all informasjon til slekt, venner og andre interesserte på ett sted, slik at jeg bare kunne henvise til bloggen når jeg var for sliten til å svare på spørsmål.
Dessuten fungerte skrivingen som terapi for meg, i en tid hvor jeg ikke følte jeg hadde et normalt liv.

Men så skjedde det ting. Sam ble operert, jeg slapp ut av "fengselet" mitt og måtte finne meg en plass i verden igjen. Og nå har enda et nytt kapittel begynt i livet mitt; jeg er akkurat ferdigutdannet (for andre gang), og har fått meg en jobb.

Som student kunne jeg til en viss grad kommentere det som skjedde rundt meg, men det er vanskelig å gjøre når man jobber på en liten arbeidsplass (og jeg har egentlig dødslyst til å fortelle, jeg må ha Norges rareste arbeidsplass!; ).

Så spørsmålet gjenstår; hva skal egentlig denne bloggen handle om? Hva er liksom identiteten? Ikke er det en moteblogg, ikke er det en interiørblogg, ikke har jeg voldsomt mye politikk på hjertet heller...hmmmm....Og det er strengt tatt ikke nok nyheter om Sam hele tiden lenger heller til at jeg kan kalle det en "blogg om livet med et sykt barn" - dessuten er han jo ikke syk lenger engang!

Er det strengt tatt noen som er interessert i pjatt og kommentarer fra livet mitt liksom? Jeg vet jo at noen liker sånt, men jeg synes på en måte det høres så usannsynlig kjedelig ut å lese om....

??

Til Manyga:

2010-06-09T13:05:00.001+02:00

Jeg har svart deg under de respektive innleggene dine, men du har kanskje ikke sjekket dem? Jeg har dessverre ikke kontaktinfo til deg...husker ikke om du har egen blogg?

GRADUATION!!!!

2010-06-09T12:16:00.002+02:00

Litt mindre pomp og prakt enn på dette bildet, men i går leverte jeg OMSIDER bacheloroppgaven, og da har jeg vel pr definisjon avsluttet studiet??!! Jeg holdt på å si HURRAAAA, men kom på at det foreløpig føles litt som et antiklimaks. Skulle jammen ønske man her i Norge hadde evnen til å feire litt, sånn som f eks i USA eller England!

Jaja. Jeg får vel være fornøyd med at det faktisk er over. Det er OVER!!! Det er ubegripelig, men det er over!!!! Ingen flere fryktelige timer over kjedelige bøker, ingen flere dager med ørepropper på lesesal, ingen flere helgeeksamener (hva i all verden er det egentlig de tenker på?? Eksamen som går fra fredag kl 12 til mandag kl 12??) og ingen flere måneder med venting på eksamensresultater. Det vil si, etter den måneden som ligger foran meg nå....

Kanskje jeg kan komme tilbake til meg selv nå? Kanskje jeg finner tilbake til kreativiteten, skapergleden og overskuddet som egentlig er meg? Jeg må si jeg har tatt denne utdannelsen på ren viljestyrke og trass. Fordi jeg følte jeg måtte det, etter at danser- og pedagogutdannelsen min ble ubrukelig pga livets lunefulle sider.

Jeg har vært i en lang og mørk tunnell, som har buktet seg hit og dit og som har hatt ulike nyanser av grå, nitrist og svartere enn svartest, men også med visse hvite og lyse pusterom. Jeg føler jeg gikk inn i denne tunnellen en gang i 2004. For dem som eventuelt ikke vet hva jeg snakker om; les litt her og litt der på bloggen om mitt altoppslukende livs mareritt. 2005 var det verste året, men det har sannelig vært nok av nye utfordringer og etterdønninger i ettertid også.

Jeg har nå bestemt at i dag er den første dagen av resten av mitt liv.
Et liv utenfor tunnellen, et liv med farger og glede. Et liv med massevis av spennende muligheter å velge mellom. Muligheter som jeg selv skal velge - jeg har fått nok av uønskede ting trædd nedover hodet mitt nå.

Men først skal jeg ta noen hodepinetabletter.

Å bli 2

2010-05-18T08:56:00.010+02:00

Theo, familiens maskot, fylte to år 7. mai : )

Først litt bursdagspasta!

Selvsagt iført den fiffige bursdagskrona fra barnehagen

GAVER!!!!

"KJYKKEL!!!!!" (I allefall blir jeg fortalt at dette etterhvert skal forestille en sykkel...)

Litt hjelp må man ha. Fra litt sjalu søsken.

Blåse ut to lys...

Det er så greit å ha disse tjenerene rundt seg hele tiden. Slipper å løfte skjea til munnen til og med!

Men Farris, det er ikke så godt assa

Vil ha Sala! (Solo)

The Nutty Professor (med brillene til Mr Potatohead som han fikk av pappa)

Er de litt små sier du?

Men se da! Hvis jeg gjør sånn så ser jeg noe!

STEMME????!!!

2010-05-07T00:15:00.003+02:00

Åh...herlighet.
Denne bloggen går for lut og kaldt vann, og jeg er virkelig lei for det!! Jeg skulle så gjerne hatt masse overskudd og inspirasjon til å skrive litt, kose meg med å være kreativ...Men, atter en gang har hverdagslivet innhentet meg. Nå er det bacheloroppgave som gjelder, noe som stjeler all min kreativitet og energi. Dumme, dumme bacheloridiot!!

Men, jeg har i lengre tid formulert et veldig viktig innlegg i hodet mitt: Det har nemlig skjedd noe. Angående stemmen til Sam. Og det var rett og slett litt overraskende for oss.

Et par ganger i året er vi, dvs Sam, på Bredtvedt kompetansesenter. Der har de nemlig et stemmeteam med logopeder og "språkutviklingseksperter", og de sitter der og lytter til Sam. De gjør opptak av stemmen hans også, for å kunne spore utviklingen. (Det må her tillegges at det ikke alltid er liiiike enkelt å få en liten gutt til å snakke på kommando...) Vi var nylig på Bredtvedt igjen, og satt nå der og ante fred og ingen fare. Men så, da Sam begynte å snakke i microfonen de bruker til opptak, så begynte de tre stemme/språk-ekspertene å se megetsigende på hverandre: "Her har det skjedd MYYYYYE siden sist!!" utbrøt de! "Hva..?" tenkte vi, og følte oss litt tatt på sengen! Vi har da ikke hørt så veldig mye nytt i det siste...?

De mente altså at Sam har begynt å faktisk bruke stemmebåndene sine når han snakker "lyst", slik at man faktisk hører en slags stemt lyd i stedet for den grove, hese lyden han vanligvis bruker. Vi har jo hørt denne andre typen lyd, men trodde på forklaringne som ble gitt sist vi var på Bredtvedt om at dette bare var enda en alternativ lyd i stedet for stemme.

Vi var i fyr og flamme etter det møtet; Sam har visst fått "litt stemme"!!! Tenk på det da!!!! Han må riktignok snakke "lyst" for å få tak på denne stemmen, men den er i allefall der!!! Så nå er vi spente: Vil den utvikle seg? Vil han stadig få mer og mer stemme, må vi trene den fram, er det mulig å trene den fram? Må han opereres, eller kan det hende - som stemmeteamet sa - at han kan trene fram dette og dermed slipper han operasjoner??

Ja, ikke vet vi, men vi var i allefall sååååå happy etterpå! Vi var faktisk så glade at vi tok en stopp på Toys'r'us og kjøpte en diger Star Wars lego-greie (sorry, men jeg orker ikke å sette meg inn i alt det der...). Så fant vi ut at søsknene ville bli sjalu, så derfor kjøpte vi like godt noe til dem også - i feiringens navn ; )

Ingenting er som en triumferende, hodeløs shoppingopplevelse sier nå jeg!!!

Flere språkforviklinger

2010-04-05T18:57:00.003+02:00

Pappaer kan brukes til så mangt. Nå også som stoler.

Siden jeg var så "godt" i gang med å oppdatere bloggen litt oftere, får jeg følge opp med en aldri så liten språktrøbbelhistorie igjen. Denne gangen var det derimot ikke barna som tråkket i salaten, men derimot denne tospråklige familiens opphav...engelskmannen Chris.

Vi var på høytidelig påskelambesøk på langfredag, sammen med flere andre. Vi var med andre ord en anselig mengde mennesker, både voksne og barn. Sam hadde delt ut papirpenger som vi fikk beskjed om at vi måtte bruke for å få komme forbi stengselet han hadde bygget. Foran do. Dobesøkene ville altså koste oss.

Sam har ikke så god peiling på penger, særlig ikke når det kommer til kvantitet. At noen hadde fått 200 kr og andre 20 bekymret derfor ikke ham, mens det moret noen av oss andre at enkelte antakelig kunne få gå mye oftere på do enn andre.
Det var da EngelskMannen, som hadde fått spesielt magert med penger, utbrøt: "Kan vi ikke pule, så flere kan gå samtidig på do?"

Det ble HELT STILLE. Chris så litt hit og litt dit på de ulike lamslåtte fjesene, lettere forvirret og usikker på hvorfor ingen i allefall lo av høflighetsgrunner? Riktignok var det ikke så morsomt, men allikevel lissom...?

Det gikk raskt opp for meg at jeg var den eneste i rommet som forsto hva som nettopp hadde hendt. Jeg ilet til, hevet hendene med håndflatene beroligende utover, som for å dempe stemningen helt fysisk. "Nei nei nei nei neeeeei, han mener ikke det dere tror, han refererer til prinsippet carpooling." "??" "Ja altså, carpooling er når flere som skal samme vei deler én bil. For å redde miljøet. Vet dere..."

-Og endelig kunne den lettede latteren bryte løs. Den hvor alle ser litt sidelengs, vurderer hvor mye man kan le og toneleiet er noe høyere enn vanlig. Noen fniste litt mer enn andre, og noen måtte slå seg litt på låret.

Jammen er det morsomt å være mamma!

2010-04-03T12:13:00.003+02:00

Med en kledelig blåveis, som han fikk i et ublidt møte med trappen....

Vi er en tospråklig familie her i huset (leiligheten...Jeg vil ha HUS!!!), siden pappa'n er engelsk. Chris var veldig flink og konsekvent med å snakke engelsk med eldstemann Elissa fra en tidlig alder, og det var utrolig effektivt. Hun har lett kunnet "bytte" til engelsk når vi var i England helt fra hun var 3-4 år, og oversatte mellom Sam og besteforeldre fra samme alder! For å si det sånn så er ikke engelskleksene i første klasse noe problem. Ukelekser om å lære fargene red, green, blue, yellow osv er liksom ikke den store utfordringen. Ellers må jeg si at jeg har stor sympati med engelsklæreren hennes, som har måttet innføre en særregel: Elissa får kun lov til å svare på spørsmål i timen hvis ingen andre kan svare ; ) Hehe!

Sam forstår vel stort sett engelsk, siden han tross alt hører det mye hjemme, men Chris har ikke vært like konsekvent med å snakke engelsk til han. Sånn blir det vel fort med barn nummer to? Det er ikke så lett å insistere på å snakke engelsk når Sam ser oppgitt opp på pappa'n sin og sier "Pappa, si det på NORSK!!" Hvis man har dårlig tid og trenger at han forstår litt kjapt at han må ta på seg skoene, så er det fort gjort å snakke det språket som blir best tatt i mot!
Dessuten kan Sam finne på å stille spørsmålstegn ved ting han vitterlig bør kunne, etter å ha hørt det samme i mange år: Ved middagsbordet for en stund siden fikk han den faderlige beskjeden han veldig ofte får, nemlig "eat your peas". Han satte opp et forundret fjes, tenkte litt og sa "Hva er peez??" Han hadde virkelig ikke peiling mente han, og spiste ingen grønne småting før han fikk ordet servert på norsk.
Kanskje han ikke er like språkmektig som storesøster? Eller kanskje han er normalt språkflink men at hun er spesielt flink?? Barn er virkelig så forskjellige, selv med det samme oppvekstmiljøet!

I går ved frokostbordet ville Chris være flink pedagog, og han og barna snakket seg i mellom om hva "første, andre, tredje, fjerde" osv het på engelsk. De klarte å nøste seg opp til "fifth" sammen, så da det var tid for "sixth" mente Chris det var passet at de også fikk testet ut sin logiske sans, og spurte: "When it's called fourth and fifth, what do you think happens with six? Det som på norsk heter sjette?" Elissa var veldig usikker, men Sam mente han visste svaret: "Shit?"

Bilder tatt for KK

2010-03-12T14:59:00.006+01:00

Nå har jeg fått noen av bildene som ble tatt til den lille artikkelen som sto om oss i Årskavalkeaden til KK rett før nyttår! De er tatt av den veldig dyktige fotografen Nina Ruud.

Jeg må si jeg er imponert over hva hun klarte å få til, med 3 helt VILLE barn som inspirerte hverandre til stadig verre og verre oppførsel. Theo debuterte som trassig barn, med hyl og skrik som gikk gjennom marg og ben. Fram til akkurat denne datoen i slutten av november, så var han snill som et lam. Jeg sverger. Han kastet seg dramatisk ned på parketten med fjeset først, hamret og slo med ben og armer, nektet å ta ut smokken, roet seg ikke engang med sjokoladen som egentlig skulle spises neste lørdag, ville ikke distraheres av saft engang. Han som aldri får saft på en vanlig hverdag! Og som elsker det! Jeg dånte nesten av overraskelse og fordi jeg knapt kjente den vanligvis nydelige gutten min igjen.

Sam klarte å posere foran den grønne veggen en liten stund, men så ble det kjedelig og han begynte å slenge seg rundt som en slags ape. Riktignok oppmuntret fotografen dette, siden hun gjerne ville ha et familie-kaos-bilde.

Problemet var at Elissa veldig gjerne ville ha like mye oppmerksomhet som Sam, og hun taklet dårlig å bli fortalt at dette skulle brukes til en artikkel om Sam, og at det derfor var viktig at han i allefall syntes godt på bildene (muligens litt dårlig diplomatforklaring fra meg der....)

I allefall utviklet det hele seg til å bli en dramatisk kamp om oppmerksomhet, med Elissa i det ene hjørnet og meg, Chris og fotografen i det andre. -For Sam, hovedpersonen selv, ville slett ikke ha så mye oppmerksomhet! Han ville leke, dingle fra sengen, smile så rart han kunne eller rett og slett gå til et roligere rom.

Akk, hadde det bare vært Elissa som skulle vært i fokus! Da hadde vi virkelig fått en enklere jobb. Hun stilte seg RETT foran kamera mens en av oss halte og dro i henne for å få med flere på bildet enn bare henne/kjeftet samtidig som vi smilte med sammenbitte tenner. Samtidig prøvde en av oss andre frenetisk og med overdrevent positiv stemme å oppmuntre Sam til å smile, og nei ikke smile sånn, det ser bare rart ut, smil NATURLIG da!
Det var muligens ikke så rart at Theo kjente på den mildt sagt spente stemningen og tok konsekvensene av det. Her er det bare å sette foten ned liksom; jeg får heller skrike og bære meg litt så de får noe annet å tenke på.

Men som sagt, fotografen var imponerende flink, også til å holde roen og bare vente på de perfekte anledningene som tydeligvis kom midt inne i alt kaoset her og der. Jeg trodde virkelig ikke at NOEN av bildene kunne brukes i det hele tatt, og skiftet mellom å rødme av skam (det er virkelig sjelden barna oppfører seg som om de skulle være oppdratt av bavianer, i allefall alle TRE på én gang), prøve å smile selv om jeg sydet av irritasjon, kjefte på Elissa uten å lage en enda verre scene, holde motet oppe i oss alle sammen og få Sam til å smile naturlig....For det meste svettet jeg som om jeg skulle være på joggetur ved Ekvator.

Nei, det var i sannhet en sliiiiiitsom dag. Men merkelig nok ble bildene fine ; ) (I allefall 5 av de 200 som ble tatt)

Endelig litt idyll...på overflaten

Gravskrift

2010-03-06T11:34:00.004+01:00

Kjære Åreknut.

Da var tiden din omme på denne jord. Vi hadde vel begge regnet med at din tjeneste for meg skulle vare livet ut, og da mener jeg den tiden mitt liv vil vare (ikke ditt tydeligvis). Men, slik skulle det ikke gå.

Jeg velger å tro at du har gjort ditt ytterste for meg, og at du ikke av ren og skjær ond vilje har sviktet. Jeg innrømmer at jeg av og til har vært sint på deg, og at du har gjort meg vondt. Men, alt det er glemt nå. Man skal jo tross alt ikke snakke stygt om de døde.

Du virket fint helt til jeg var 25 og gravid for første gang. Jeg får vel innrømme at jeg ikke gjorde det helt lett for deg, med 30 ekstra kilo og masse vann i vevet, men i rettferdighetens navn så orket jo alle dine søstre og brødre den ekstra påkjenningen.

Det var i denne perioden vi begge ble klar over din skjøre tilstand, og jeg prøvde å legge alt til rette for deg. Gjennom tre svangerskap har jeg trædd på meg stramme og varme (og veldig, veldig dyre) støttestrømper, og den siste gangen måtte jeg sågar skaffe meg den typen som gikk over den svære magen og helt opp til armhulene. Jeg hadde utviklet allergi mot det gummibåndet som holdt de lårhøye på plass nemlig.

Jeg fikk etterhvert et hatforhold til strømpene. De kostet 750 kroner, fikk stadig hull på seg, og butikken gjorde seg vanskelig da jeg hadde forsøkt å stoppe rakningene med uskyldige små neglelakkflekker. De hadde visst avanserte maskiner som analyserte ødelagte strømper, men dette gikk ikke med neglelakk, måtte jeg da vel skjønne.

Hver bidige dag måtte jeg hale på meg dette grusomt stramme plagget. Jeg brukte opp flere flasker med bodylotion for å oppnå nok gli, og måtte dermed gå rundt i litt klissete benklær resten av dagene. Og så så VARMT......

Nei, jeg vet jammen ikke om jeg klarer å ikke være sint på deg likevel Åreknut. Jeg synes kanskje du kunne latt være å bli dårligere og mer knutete når jeg tross alt tok så godt vare på deg. Men, her jeg nå sitter med flere sting i lysken + 3-4 snitt på leggen og bandasje fra tær til lår, kjenner jeg meg (såvidt) generøs nok til å si takk for tjenesten.

Jeg velger å tro at du gjorde ditt aller beste, men at det ikke holdt helt inn.

Farvel til deg, Åreknut.

Kjære venner....

2010-03-03T14:16:00.003+01:00

Vit at jeg stadig tenker på dere, og på at jeg burde følge opp denne bloggen litt oftere igjen ; ) Plutselig kommer vel inspirasjonen til meg igjen? Kanskje? Jeg håper det!

Jeg er bare så fryktelig sliten for tiden, føler meg tappet for energi og skapertrang. Alle krefter går til store skoleprosjekter, bacheloroppgave, jobbsøking (for nå må jeg snart ha meg en jobb!! Forslag mottas med takk!), barn osv...Og så hjelper ikke vinteren stort heller. Jeg registrerer derimot med glede at det har blitt lysere (jippi!) og innser enda en gang at jeg ikke kunne bodd i Nord-Norge. Jeg er ALTFOR lys-påvirkelig.

Jeg har flere ganger tenkt på at jeg burde legge ut et ordentlig "etter-bilde" av magen min, ettersom jeg var såpass meddelsom at jeg la ut et ulekkert "før-bilde" hehe ; ) Men før jeg rekker det er jeg redd det neste skrittet i fasadeoppussingen er rett rundt hjørnet: I dag fikk jeg tilbud om en etterlengtet åreknuteoperasjon I MORGEN!!!
Vel har jeg ventet lenge, særlig da jeg måtte utsette hele prosessen pga mageoperasjonen, men dette kom litt brått på kjenner jeg! Men det som er bra er tross alt at jeg slipper å grue meg så lenge da. Timingen passer aldri har jeg funnet ut, så jeg bestemte meg bare for å hoppe rett i det. Gruer meg litt!!!!!

Skoleprosjekter er jammen slitsomme...

2010-01-13T00:14:00.005+01:00

Det absolutt siste jeg burde gjøre akkurat nå er antakelig å oppdatere bloggen. Jeg burde strengt tatt være i seng...Fordi jeg trenger kreftene mine til et ganske intensivt skoleprosjekt der vi som Kultur og Ledelsestudenter (BI) samarbeider med diverse kreative mennesker fra designlinja på Kunsthøyskolen i Oslo. Vi begynte i forrige uke og er ikke ferdige før 22. januar. Det er skikkelig intensivt!
-Og som jeg sa i forrige post tror jeg det var, så er det akkurat som mine kreative evner er helt oppspist av stress og kjas for tiden...Jeg savner å tenke, skrive, bruke tid på vendinger, plutselig finne ut at jeg sitter og ler for meg selv mens jeg skriver - eller gråter for meg selv! ; )

Mens jeg venter på at kreativitets-tørken skal gå over så får jeg heller låne noen sprell fra min eminente sønn Sam:

(Synger for seg selv, med sin rustne røst, mens han venter i spenning på å få dra til sin første turnklasse) "Næh, jeg vil ikke synge den sangen. For det er en babysang. Jeg vil synge en turnsang!"

"Jeg fikk ikke så mange fine gaver til jul, men jeg fikk mange fine gaver da"

"Jeg skal SNART fjerte og prompe" (bare til opplysning liksom, så vi får tid til å forberede oss her i heimen)

Ellers har Theo begynt å snakke litt, og Sam ler så han mister pusten og nesten tisser på seg nesten av hvert eneste radbrukne baby-ord hehe ; ) Elissa derimot legger liksom hodet litt på skakke, får et mykt blikk og sier "Åååååå, han er så søøøøøøt at jeg får lyst til å bite han litt i kinnet...Ikke hardt da!"

Forresten har Sam bursdag i morgen! (Det vil si det blir vel i dag, i og med at det er etter midnatt nå) Da blir han 5 : ) Tenk at det er fem år allerede siden den fryktelige opplevelsen vi alle krasjlandet i....

Sliten gitt....Og så var det KK igjen

2009-12-20T13:38:00.003+01:00

Nei NÅH altså! Jeg må presisere igjen: Jeg har ikke tenkt å slutte å skrive!
Jeg er bare så utrolig sliten for tiden....Jeg har flere forklaringer på det, men ett ord oppsummerer det meste: Eksamen.
-Ja, også kommer det faktum at jeg er syk for ca femte gang i høst/vinter som en god nummer to.

Det er akkurat som om eksamenstiden suger all kreativitet ut av meg. Jeg føler meg helt hjernevasket liksom. Og hele tiden får man denne trangen til å gjøre alt mulig annet: Sette inn bilder fra de siste seks årene i album, noe jeg bare har utsatt og utsatt, eller hva med å rydde gjennom boden? Bake pepperkaker med barna er jo kjempestas (synes eller ikke det egentlig...), kanskje jeg skal gjøre det? Eller vaske vinduer (noe som blir gjort kanskje en gang eller to i året)?
Alt blir spennende i eksamenstiden, unntatt å lese. Men, det er det eneste man kan gjøre. Lese altså. Jeg tror at all denne fornektelsen og tvangslesingen gjør meg helt kreativitets-lammet i hodet.
-Og så skjer det hver gang; etter eksamen, når jeg HAR tid til å gjøre alt mulig annet, ja da er det ikke så spennende lenger. Jeg utsetter det til en annen gang jeg.

Men akkurat nå er jeg kjempesliten, syk og skal arrangere jul og bursdag. I dag er det barneselskap for Elissa, siden det stort sett er problematisk for små gjester å komme fra på første juledag. Som er det "ordentlige bursdagen" (i Elissas vokabular).

Forresten kan jeg nevne at det kommer en liten oppdatering og noen nye bilder i KK veldig snart, i deres såkalte Årskavalkade over de viktigste sakene de har hatt i 2009. Er ikke helt sikker på når det kommer selv faktisk, men inbiller meg det må være i årets siste utgave?
Skal holde dere oppdatert! ; )

Muligens får jeg til å skrive litt igjen snart, men hvis ikke: God Jul til hver i sær!

Samsitater!

2009-11-05T21:10:00.003+01:00

Jeg MÅ bare legge til litt til det forrige innlegget:

For det første har Sam vært på fireårskontroll nå, i går faktisk, og der ble det konstatert at han fortsatt ligger foran når det gjelder språkutvikling. Han har VELDIG bra ordforråd! Og han ser fint, hører fint, konsentrerer seg fint, og motorikken er kjempebra : )

-Og så må jeg få sitere noen av Sams siste gullkorn:

"Mamma, når jeg blir stor skal jeg gifte meg med en dame som ligner på deg" (sagt med glitrende øyne og et stooooort smil; han vet hva han skal si, og hva slags reaksjon han kommer til å få!)

Jeg: "Nå har du tre minutter på deg til å spise opp før du må pusse tennene" Sam: "Nå bruker jeg det FORTESTE tennene mine!!"

Og så er det det han ofte sier til meg når jeg er sint, med en alvorlig mine: "Mamma, jeg synes du er så pen som en prinsesse" -Hvem kan være sint da??

Sam 4 1/2 år

2009-10-25T13:48:00.004+01:00

Sam slapper av i sofaen
Tatt i høstferien på fjellet
Sam har en egen evne til å sovne overalt, for så å være "uvekkelig". Her om dagen sovnet han i badekaret!! Skummelt!!!

Frau Putz ville gjerne høre litt om hvordan det står til med stemmen til Sam for tiden, og det gjorde at det gikk opp for meg at jeg har skrevet veldig lite om Sam den siste tiden. Ja, egentlig har jeg vel knapt skrevet noe om han på veldig lenge, annet enn å bare nevne han her og der. På alle måter er jo dette et GODT tegn!

Da jeg begynte å blogge var det vel først og fremst for å ha et utløp for hverdagens ekstreme tilstander, i allefall fikk bloggen et slikt preg ganske raskt. Når livet mitt stort sett kun dreide seg om sykdom og død en periode (med mammas sykdom og død på toppen av det hele), var det kanskje ikke så rart at omtrent alt jeg skrev handlet om dette. Man skriver vel om det som opptar en.

Mange mennesker fikk tydeligvis store hjerter for Sam, og mange har det enda. Jeg ser at de som kjenner historien hans både har respekt og godhet i øynene sine når vi treffer dem. Jeg er utrolig takknemlig for dette. Jeg tenker at gjennom å dele Sams og vår historie med andre mennesker har vi fått en mulighet til å se hva som gjemmer seg inni folk. Nemlig godhet. Medmenneskelighet. Oppofrelse. Engasjement, medfølelse og vilje til å hjelpe.
Vi er heldige som har møtt det som gjør at hjerter banker.

Sam er nå 4 1/2 år, noe jeg har latt være å si før nå som han også er det utifra termin. Det er kanskje litt unødvendig nå, men jeg er fortsatt ikke komfortabel med at folk skal forvente mer av han enn det som hans virkelige alder skulle tilsi.

Språkmessig er han sterk, han ligger fortsatt i forkant sammenlignet med jevnaldrende når det gjelder ordforråd og evne til å formulere seg. Dette er jo helt motsatt av det historien hans skulle tilsi, i og med at han ikke engang hadde mulighet til å bable før han var halvannet år!

Han er bittelitt mindre enn jevnaldrende gutter, litt lavere og litt tynnere enn gutter flest på 4 1/2. Men det er jo mange andre også som ikke er helt like store som gjennomsnittet, så dette er det ingen som reagerer på lenger.
Han ser ikke prematur ut, bortsett fra det litt smale bakhodet, men håret skjuler dette fullstendig.
Det liggesåret han fikk i bakhodet på sykehuset i Sveits ble (se her), som forventet, til en hårløs flekk på ca 3 cm i diameter. Hvis man kjenner på det er det tydelig at mye vev gikk med, det er bare tynn hud over hodeskallen akkurat der..Der kommer det aldri til å vokse hår, men dette fikser frisøren: Sam har alltid veldig kul og forseggjort hårsveis som gjør at håret rundt dekker flekken ; ) (Og det er grunnen til at jeg aldri tør å klippe han selv..)

Motorikken til Sam kunne veldig godt ha vært veldig lite koordinert og svak, i og med at han aldri kunne ligge på magen, ikke kunne krabbe før han var ganske stor, ikke kunne gå før han var nesten to, og siden han alltid hadde så vondt både på halsen og magen at alle bevegelser måtte være nøye gjennomtenkt og forsiktige. Han har hele tiden måttet kompensere, og lærte seg blant annet til slutt en måte å "vippe" seg over på magen uten å få den siden av magen som peg´en satt på nedi gulvet! Han bare slang det ene beinet ut i 90 graders vinkel og hadde all vekt på denne foten...Ganske kompliserte greier!
-Men, motorikken er helt fin. Han er i dag en svært aktiv gutt, som elsker å klatre, har muskler i overkroppen som langt overgår hans søsters, og han har såpass god balanse at selv om jeg har hjertet i halsen når han er i toppen av klatrestativet, så går det alltid bra ; )
-For 3-4 år siden hadde jeg ikke mot til å tenke at han noengang skulle opp i et klatrestativ engang, så jeg prøver å være takknemlig for at han riskikerer liv og lemmer i stedet for å få panikk hehehe ; )
(Her kan det være på sin plass å påpeke at altfor mange er helt hysterisk opptatt av at den motoriske utviklingen skal skje akkurat som bøkene sier..Sam er ett, av mange, barn som viser at det aller meste løser seg på sikt!!!)

Sosialt går det også kjempebra. Vi har opplevd noen ganger at han har blitt lei seg for at folk ler av stemmen hans, men stort sett lar han seg ikke merke med dette faktisk. Barn på hans alder spør uansett alltid "hva er det med stemmen din da? Er du hes?" eller lignende, og da sier han bare "Ja! Jeg har hes stemme!" med et stort smil, og så er det greit for alle parter liksom. Det er i grunn eldre barn, eller voksne for den saks skyld, som er problemet. Voksne tror ofte at han gjør seg til, at han prøver å høres ut som et "monster", eller at han rett og slett er veldig forkjølet. Derfor har de mange ganger ingen sperrer på å snu seg mot han og le...Dette har skjedd mange, mange ganger. Han får til og med kommentarer fra voksne, a la "hehe, du har litt sånn Donald Duck stemme du!" - fordi de tror han prøver å høres ut som Donald Duck. I sånne situasjoner føler jeg at jeg må gripe inn, og jeg forklarer kort at han har sånn stemme fordi han er operert i halsen. Og at den alltid kommer til å være sånn. Sam står jo der sammen med meg, så jeg må være nøye og forsiktig med hva jeg sier.

-Men uansett, som jeg sa, så går det overraskende bra sosialt. Han har flere venner i barnehagen, og er en populær lekekamerat. Merkelig nok er det også mange barn som går hjem til foreldrene sine og sier "Sam har så kuuul stemme, jeg vil også ha sånn stemme!" Én liten tass var forkjølet og proklamerte stolt "Nå har jeg sånn stemme som Sam!"

Sam har jo også unektelig et gudbenådet fjes... ; ) Og øyne. Og øyevipper...Han er rett og slett den fødte sjarmør, og jeg tror ikke det bare er meg som mor som synes dette! I dag var vi på en samling på skolen til Elissa, og det satt en jentegjeng på 5-6 stykker like bortenfor oss. De var kanskje 12-13 år. Sam, med sitt trygge vesen, hadde ingen betenkeligheter med å sette seg ned ved siden av dem. En av dem så på han, dultet til de andre og hvisket "Se på de øyenvippene hans da!!" De andre åååååå-et og sukket, og plutselig hadde han hele gjengens oppmerksomhet! De spurte hva han het, og snakket med han en stund. Han smilte sitt bredeste, mest selvsikre og mest sjarmerende smil, og hadde alle i sin hule hånd. Hahahaha!! Hva gir du meg?? -Og ingen så ut til å bry seg særlig mye om den hese stemmen. Da vi dro sto noen av dem ved utgangen og sa "Hade Sam!" etter han....Ja, jeg er rett og slett stum over hans sosiale evner og selvsikkerhet noen ganger!!!!

Men så var det altså stemmen, som jeg har vært inne på. Dette er det eneste problemet/utfordringen han sitter igjen med, etter den kritiske tiden hvor ALT kunne gått galt. Han kunne vært blind, døv, multihandicapet, kunne hatt alvorlig hjerneskade, tarmer med dårlig funksjon, kunne hatt hjerteproblemer, hjerneblødning, lungeproblemer, astma, motoriske problemer, konsentrasjonsvansker, ADHD osv osv osv osv osv osv osv osv (føles ut som det kunne vært veldig mange osv´er!!)
-Foreløpig har vi ikke sett andre komplikasjoner enn stemmen. Den er til gjegjeld veldig ru, hes og dyp. På mange måter høres han fortsatt ut som Donald Duck, men har også andre måter å bruke stemmen på nå som gjør at han både kan variere volum og og tonefall. Lenge var han helt uten tonefall, men nå kan vi faktisk gjenkjenne hvilken sang det er når han synger ; )

Det er allikevel sånn at selv om det høres ut som han får en "bedre og bedre" stemme, så er det fortsatt sånn at han kun har ett fungerende stemmebånd - som ikke kan brukes uten at det andre også virker (dette sitter vokst fast i arrvev). Derfor bruker han annet vev i halsen til å lage lyd med, og dette blir han altså flinkere og flinkere til. Det er på én måte bra, fordi da kommuniserer han bedre, men samtidig gir det han andre komplikasjoner. Han begynner å bli litt stiv i hals- og nakkemuskulaturen blant annet, og når han blir eldre kan det oppstå andre komplikasjoner. Det finnes allikevel ingen andre måter for han å snakke på, så her er det lite noen kan gjøre. Enda.

Forhåpentligvis vil han kunne ha nytte av logopedbehandling når han blir stor nok til å samarbeide, og så kan det hende noen finner en smart løsning kirurgisk, som kanskje kan hjelpe han noe. Men kirurgi er ikke aktuelt enda, forholdene i halsen er fortsatt for små. Professoren i Sveits som opererte han mente det kunne være aktuelt en gang mellom 5 og 10-års alder, og nå er han jo faktisk 5 om et halvt års tid. Vi kommer da til å ta kontakt med den legen i Norge som sendte han til Sveits, for å få gjennomført enda en bronchoskopi (lite kamera ned i halsen). Det vil være første skritt mot å finne ut når/om noe kan gjøres.

Huff, nå ble det langt. Kunne faktisk skrevet mye, mye mer, men nå får det vel holde! ; ) Konkusjonen er i allefall at det aller, aller meste går utrolig bra - mye bedre enn vi til tider har fryktet. Stemmen er et lite handicap, men sålangt takler Sam dette problemet på en helt utrolig fin måte. Vi tenker at det er mye på grunn av personligheten hans, og vi prøver også så godt vi kan å støtte og utvikle selvfølelsen hans på en positiv måte. I tillegg til at vi prøver å behandle han som en hvilken som helst annen gutt. Vi vil ikke legge opp til at han føler seg handicapet, og vil heller ikke ha grobunn for sjalusi mellom søskenene.

Tiden vil vise hvordan alt utvikler seg, for eksempel er det bittelitt for tidlig å være sikker på at han ikke f eks har litt konsentrasjonsvansker. Han er en distré gutt som har stor fantasi som han lever seg inn i, men det har da mange andre gutter også. Den virkelige testen blir vel når han begynner på skolen. Men når dét er sagt så er han god til å konsentrere seg i lek, bare det er noe han synes er spennende nok ; )

Får vel avslutte hehe ; )

TREIG

2009-10-16T14:18:00.004+02:00

Måtte bare sette inn dette bildet, selv om det ikke har noe med innlegget å gjøre egentlig.
Denne lappen henger faktisk i min egen oppgang i denne stund, og den har hengt der i flere uker allerede. Er det en spøk? Eller er noen så korka at de ikke forstår at når kopimaskinen virket godt nok til å lage mange nok eksemplarer av dette (info)skrivet til alle oppgangene, ja så kunne den vel også kopiere andre ting?? Eller er det så kjedelig som at noen har tyvlånt kopimaskinen på jobb for å gjøre jobben?
Anyone? Hva stemmer dere på? (Eller har noen en bedre forklaring?)

Jeg vil bare si det med én gang: Jeg har ikke tenkt til å gi meg som blogger altså! Jeg har bare blitt så treig i det siste.

Egentlig er det etter operasjonen jeg har blitt treig. Det er så merkelig hvordan livet liksom bare ble til et parantes, en unntakssituasjon, en ren og skjær pausefisk. - Jeg sluttet å trene (måtte jo sitte/ligge hele tiden), sluttet å tenke på skolearbeid (så dvd-serier i stedet), sluttet å legge barn (kunne jo ikke løfte eller bevege meg rundt i det hele tatt), sluttet å lage middag, handle, plukke øyebryn og så videre.
Jeg sluttet til og med å spise vitaminene mine faktisk! Det var egentlig ikke det at jeg glemte dem hele tiden, selv om det var litt det også, men...på en rar måte kunne jeg tenke "ups, jeg glemte visst å ta dem i morges. Kunne jo ta dem nå i stedet da....tja...skal jeg begi meg inn på kjøkkenet? Hm. Hvilken episode av Prison Break var jeg på nå igjen? Skal vi seeeee...."

-Og sånn ble det litt med bloggen også. Jeg tenkte stadig "DET må jeg skrive om! Jaaa, smart idé!" Men...tja. Jeg hadde jo til og med en direkte oppfordring fra Frau Putz om å skrive om hvordan stemmen til Sam har blitt, og jeg hadde stadig tenkt å gjøre det, men....

Men nå skal det bli andre boller! Får vi håpe! Jeg føler meg i allefall mye, mye bedre og får mer og mer energi. Jeg har til og med begynt å trene litt igjen, tenk på det! Jeg må skyndte meg å si her at jeg HAR skikkelig kjempevondt enda, men nå er det ikke sånn "farlig-vondt". Jeg kan ikke risikere at jeg bærer på meg et brokk lenger, nå er det "bare" veldig stramt arrvev jeg kjemper mot. Jeg har fått instruks fra fysioterapeuten om å både trene og tøye magen nå, så jeg er i gang med det. Selv om det gjør DRITVONDT.

Til slutt en beskjed til Frau Putz (og andre som måtte være interessert): Jeg skriver snart litt om den skjønne Sam!

- Forresten må jeg bare nevne frisørbesøket hans i går:
Han har ventet leeeenge på å få klippe håret (også en konsekvens av min treghet, og også pappa´ns manglende respons på "Nå MÅÅÅÅÅ du ta han med til frisøren!! Han ser jo ut som MacGyver!!!" Etter at jeg demonstrerte at nå kunne han snart ha hestehale og spenne i luggen, så fikk pappa´n fingeren ut).
Sam har klaget lenge på at han ser ut som en jente, så dette frisørbesøket var nok SVÆRT velkomment. Han sitter altså fint i frisørstolen, og så kommer det: "Jeg synes du er veldig flink til å klippe hår. Du er en flink frisør." -Og ikke bare én gang, men flere ganger fikk frisøren komplimenter fra den lille pjokken med MacGyverhår og hes stemme. Naturligvis smeltet hun jo helt!

-Hvor har han lært å gi så fine komplimenter tro?? Jeg tror det er et naturtalent! Og så tror jeg jentene kommer til å sverme rundt ham etterhvert, svimle av all oppmerksomheten de får.... ; )

Når pappa er hjemmesjef

2009-09-12T20:28:00.004+02:00

Ja, sånn kan det gå når pappa skal levere i barnehagen hver eneste dag, og ikke får brukt sine kreative evner på jobben. Sam ville være Kaptein Sabeltann, noe han for så vidt vil være hver dag, og akkurat denne dagen spurte pappa´n seg: "Tja, hvem skader det vel om Sam kommer i barnehagen som Kaptein Sabeltann?"

Det neste skrittet var logisk. Skulle Sam få være sjørøver så burde vel lillebror få være det også? Her i huset er nemlig alt veldig rettferdig.
Problemet var bare at Theo lignet mer på Hercule Poirot enn på Kaptein Sabeltann.

En veldig søt Poirot da!

Dag 6

2009-08-26T15:02:00.003+02:00

Her er resultatet, på dag 6. Fant ut at jeg like godt kunne legge ut et litt tidlig bilde, når det tross alt ikke ser verre ut enn dette! Ser at det ser ut som snittet ligger ganske langt opp på magen på dette bildet, men det er altså nedenfor bikinilinjen, fra hofte til hofte. Jeg er bare ganske "sammenkrøpet" i stillingen, kan ikke rette meg ut enda. Navlen er godt plastret med hudfarget kirurgisk teip...og det er de andre stingene også. Litt hoven er jeg enda, men overraskende lite blå i huden.

I min lånte lenestol, der jeg tilbringer dagene med lett knekk i hoften, og med korsett på. (Rett fra dusjen, ikke fett hår;)

Ja, nå har det altså gått nesten en uke allerede. Dagene flyter litt over i hverandre og formen har vært litt opp og ned, men jevnt over er den allikevel stigende. Dag 3 var DESIDERT verst, og jeg har skjønt etterpå at "Dag 3" er et slags fenomen. I allefall når man har operert i magen.
Jeg har tatt en god del sterke smertestillende med opiater i, og dette kan virke stoppende på magen. I tillegg er det visst på dag 3 at magen skal i gang igjen, så hele dagen gikk med til å vri seg i magekramper, oppkast-tendenser (med sting i magemusklene var det grusomt!) og til slutt klyster...Etter det ble det ENDA verre magekramper! Og jeg var så sliten og utmattet at jeg bare holdt på å sovne hele tiden. Noe jeg ikke fikk til, fordi magekrampene kom så tett.

Nå går det heldigvis bedre, og jeg merker framgang for hver dag. Nå kan jeg gå på do alene, stort sett komme meg opp og ned i stolen selv, og sitte litt ved middagsbordet sammen med de andre ; ) Etter fire dager tok jeg av bandasjen og dusjet (før det var det hårvask i vasken og kattevask utført av mannen...), og jeg synes virkelig det var psycho å se den rare magen....Med en bitteliten navel med sting rundt...Skal dette liksom forestille magen MIN?! For resten av livet?! Ikke det at jeg er misfornøyd, så langt derifra, men...det er jo liksom ikke magen min. I allefall ikke enda. En annen ting er at den vil forandre seg etterhvert, det vil nok ta flere måneder før den er som den kommer til å forbli. Men allerede nå ser jeg at det kommer til å være verdt det. -Det kunne jo bare bli bedre!

Skrev jeg at kirurgen hadde måttet streve litt?? Jeg var litt dopa da jeg skrev siste innlegg, så jeg husker ikke hehehe ; ) I allefall sa han det etter operasjonen, at jeg kanskje ikke kom til å få helt "innovermage" (akkurat som om jeg hadde regnet med det hahaha! Men det hadde visst han!), siden han hadde strevd litt med å lukke åpningen noen steder. Åpningen/brokket var faktisk vannvittige 12 cm...Høres ut som litt av en jobb å stappe tarmer og innvoller inn og lukke noe sånt ja...ehem.

-En annen ting han sa som jeg ble VELDIG glad for var da han skulle tegne og streke opp (som i et helt alminnelig extreme makeover show) og kløp meg hardt og brutalt i mageskinnet: "Nei her er det i allefall ikke nødvendig med noen fettsuging! Ikke noe fett å ta av i det hele tatt her. Du er jo veldig slank!" HA!!! Bra resultat får´n si, etter min strenge diett!!! VELDIG fornøyd med den!!! Jeg trodde ikke det gikk an engang jeg, å ta denne operasjonen uten fettsuging av midjen. Dessuten trodde jeg at mine 91 cm rundt livet nødvendigvis måtte bety noen cm fett!
Forresten fjernet han "bare" 500g hud (det er vel mest vanlig med ca 1 kg), så han sa at mitt problem aldri hadde vært mye ekstra hud. Det var bare den enorme åpningen i muskulaturen som gjorde at det så ut som det var mye ekstra hud.

Jaja, jeg får vel avslutte min munndiaré der og fortsette å se mine serier på dvd. Jeg har allerede sett The Wire 1 og 2 og nesten hele 24 serie 7, i tillegg til at jeg har strikket en lue og et skjerf til Elissa. Serie 3 av The Wire coming up ; )

Drama 2

2009-08-21T19:45:00.003+02:00

Ja, er dere spente nå?? ; )

Selveste dagn kom, og jeg var VELDIG forkjøla...Men morgentempen var 37.3, så jeg tenkte "kanskje det går?" Jeg tok en dusj, måtte skrubbe meg med Hibiscrub (som er en såpe man bruker før operasjoner). Etterpå følte jeg meg myyye verre....Tok tempen igjen etter en stund, den var 38.1!! Jeg begynte seriøst å tenke at det ikke kom til å bli noe av. Litt senere var den 37.8, og jeg ringte klinikken....(Chris hadde nemlig vært streng mot meg når jeg sa at jeg ikke behøvde å fortelle dem noe direkte...) Jeg ville bare ha en avklaring, men det fikk jeg ikke. Siden tempen ikke var så høy syntes de det var best jeg kom inn, slik at anestesilegen kunne undersøke meg og ta en avgjørelse.

-Så dro vi da. Det var fælt å ikke vite hva jeg skulle forberede meg på...Ville jo så gjerne bare bli ferdig med dette nå, men jeg følte meg jo allerede ikke så bra...lurte på hvordan det ville bli å være operert i tillegg til ikke å føle seg bra!

Vel framme ble jeg lyttet til (lungene) og tok en liten blodprøve for å utelukke infeksjon. Legene var fornøyd, så da var det bare å finne fram tusjen og streke meg opp, ta noen bilder og hive meg på bordet!! (Det gikk FORT!)

Noen nervepirrende minutter, og jeg måtte møte meg selv fra sist gang på bordet (da Sam ble født under narkose) før jeg ble borte.

-Så var det plutselig over! Jeg våknet helt fint, ikke kvalm, ikke svimmel, ikke ubehag i det hele tatt - altså bortsett fra magen. Jeg var i så god form at jeg var ute av klinikken en halv time etter at jeg var ferdig på bordet faktisk!

Jeg får ikke lov til å rette meg opp i hoftene på en uke nå, og begynner derfor å få ganske vondt i rompa og ryggen etter å ha sittet og ligget med beina opp og godt støttet opp med puter! Men jeg er bare SÅÅÅÅ lettet; det er OVER!!!! -I allefall er det verste over, nå er det bare å komme seg gjennom noen uker med ubehag og smerter. Nå vet jeg i allefall hvor vondt det er, og kan innrette meg ; ) Takk og lov for STERKE smertestillende!!

Jeg har ikke sett resultatet enda, alt er bandasjert opp og så har jeg korsett på som jeg skal gå med i 5-6 uker. Om noen dager får jeg ta av bandasjene...Vet ikke om jeg vil!! Blir RART å se en del av kroppen min som ser helt annerledes ut?! Jeg er nesten glad for at jeg tok bilder av den "gamle" magen min, jeg savner den nesten litt som en gammel venn ; )

Bilder kommer etterhvert, men ikke av magen på en liten stund tror jeg...hehehe.

Magedrama!!!!!

2009-08-19T15:40:00.004+02:00

Ja her er den, magen, i all sin forferdelighet. Jeg fant ut at jeg likegjerne kan ta selvhøytidelighetens død her og nå.

Her strammer jeg magen inn alt jeg makter....Noen kilo ekstra hud kan du si, pluss at hele "mageinnholdet" velter ut av hullet i muskulaturen...

DA er ENDELIG tiden kommet for den lenge etterlengtede mageoperasjonen (har også skrevet om det her og her). Det vil si, resultatet er etterlengtet, men ikke selve operasjonen!! 20. august er datoen jeg har forberedt meg på, og det er i morgen det gitt!

I flere måneder har jeg slanket meg, som jeg har skrevet om her, og resultatet er jeg ganske så fornøyd med! Jeg har gått ned 10 kilo (som var etterslep etter siste svangerskap), 9 cm rundt hoftene og ca 6 cm rundt der jeg er størst rundt livet. Så nå er jeg endelig klar for operasjon!

Jeg har gruet meg og gruet meg og gruet meg, og kjenner at jeg nå er helt vilt og hemningsløst NERVØS og SPENT....Jeg klarer snart ikke flere sommerfugler, og vil bare ha det overstått!!! -Selv om jeg altså GRUER meg også!

Alt har mer eller mindre gått på skinner, helt til i går...Da begynte jeg å kjenne litt sandpapir i halsen, og måtte snyte meg en god del..."BARE jeg ikke blir syk NÅ av alle mulige anledninger" tenkte jeg, og våknet i morges med enda mer vondt i halsen og enda mer gugge i nesa....Tempen var 37,3 så da pustet jeg litt lettere. En telefon til klinikken bekreftet at de ville operere, så sant jeg ikke har feber eller infeksjon.

Jeg tok en dose paracet fordi halsen var så vond, og trasket uerbødig (mot sykdom) videre i livet mitt. Så tok jeg tempen igjen, etter noen timer...37,9!!!!! NEEEEEEEEEEEEEEIIIIIIIIII!!!!!
-HVA er greia??? Her har jeg ventet og ventet og gruet og gruet, bitt negler og sett for meg alle mulige scenarier. Jeg har til og med drømt at jeg døde under operasjonen, og har fortalt Chris at han har min velsignelse til å gifte seg på nytt hvis jeg takker for meg. (Barna må jo ha en mor!) -Og så er det nå mulig jeg har forberedt meg på alle mulige grusomheter til ingen nytte!!!!!

Akkurat nå er jeg helt gråteferdig og synes veldig synd på meg selv...Og så er det nesten enda verre å ikke vite hva jeg skal forberede meg på, enten en grusom operasjon eller en enorm skuffelse og utsettelse, og det liker jeg svært dårlig!!!! -Jeg foretrekker å vite hva jeg går til takk!!!!

ERRE MULI?!

En mors forventninger

2009-08-17T13:18:00.003+02:00

Bare en liten oppdatering:

Jeg fremførte mitt lille innlegg på skolen til Elissa, og tok med utdrag fra alle som bidro her via bloggen! ; ) Det var jo flere temaer som gikk igjen blant dere, og dessuten passet det godt med hva jeg selv hadde tenkt på.

Jeg snakket mest om dette med å bygge selvfølelse, siden jeg synes det er en utrolig viktig ting å huske på både for foreldre og lærere, og hvordan selvfølelse skiller seg fra selvtillit. (God selvfølelse = jeg er verdifull, bare fordi jeg ER. Selvtillit handler om hva vi kan/ikke kan, våre prestasjoner)
Dessuten sa jeg endel om forskjellen på vurdering og anerkjennelse, siden vurdering (ros/kritikk) er med på å bygge selvtilliten (evt bryte ned...) og anerkjennelse handler om å se barna, møte dem i det de opplever/ønsker å uttrykke f eks (Barnet: "Mamma, se på tegningen min!" Mamma: "Ååååå, så fin!!" = vurdering av tegningen......Mamma: "Ååå, nå ble jeg glad! Har du tegnet den til meg fordi du savnet meg når jeg var på jobben? Jeg har savnet deg også!" = anerkjennelse)
Anerkjennelse bygger selvfølelsen.

Mye av dette har jeg fra en av Jesper Juuls bøker som heter "Ditt kompetente barn". Den boka kan jeg forøvrig absolutt anbefale, for alle som har barn eller planlegger å få barn en eller annen gang (altså de fleste)! - Eller som har vært barn og lurer på hvorfor de har så dårlig selvfølelse/føler de alltid må være så "flinke" til alt mulig..... ; )

Jeg tror det gikk veldig fint egentlig, foredraget altså, og la faktisk merke til at enkelte til og med tok notater ; ) Uansett er jeg fortsatt veldig imponert over at skolen faktisk tar foreldrene såpass på alvor at de inviterer et eksemplar inn på planleggingsdag!

Trenger input!!

2009-08-10T13:52:00.002+02:00

I det siste har hjernen min tilsynelatende tatt ferie. Den sitter liksom der oppe, øverst på halsen, som en apatisk zombie. Speider utover det langstrakte land, folk og fe, men det hjelper lizzom ikke. Ingenting ser ut til å riste Mr. Hjerne (eller var det Mrs?) ut av sin duvende, trøtte tilstand.

Det er liksom regn, dårlig vær, sutrete unger som kjeder seg og generell apati som fyller dagene - og hjernen min. Vi skulle ha en rolig sommer i år tenkte vi, og resultatet ble ikke bare rolig men kjedelig. I følge min far bør man kjede seg på ferie, ellers får man ikke slappet av. Men hvis dette er å slappe av, da vil jeg heller stresse!
Litt ferie er greit, men kanskje ikke i månedsvis?

Jeg kjenner at jeg er klar for å være litt kreativ igjen snart, etter å ha vært i en nær sovende tilstand i lengre tid. Men problemet er å komme over kneika og starte.

Jeg har blitt spurt om jeg vil komme til den skolen som Elissa skal begynne på og "snakke litt" til fredag, på planleggingsdag for lærerene. (Her har jeg skrevet litt om denne skolen) De vil at jeg skal si litt om hva slags forventninger jeg har, som mor til fersk skolejente. Jeg synes jo det er kjempefint å bli spurt om noe sånt, og har vel aldri hørt om et lignende tiltak fra andre skoler?? Ikke verst!! Men problemet er dessverre hjernen min, som går i søvne for tiden. Hva i all verden skal jeg si?? Jeg begynner å bli litt nervøs for at jeg ikke skal få til å si noe utover "Jeg vil gjerne at dere skal være greie mot Elissa og lære henne masse fine ting".

-Det er her jeg trenger deres input, kjære lesere!! Dere har nå en unik, jeg sier UNIK, sjanse til å påvirke en hel skole! For ALLE lærerene fra første til tiende klasse kommer til å være der nemlig. Jeg har jo bare en datter på 5 1/2 år på denne skolen, hva skal jeg si om ungdomstrinnet? Hva trenger lærere på ungdomsskolen å høre?

Jeg hadde blitt UTROLIG glad for litt tips her, også fordi jeg da kan si at ikke alle tankene jeg kommer med er mine egne. Hva sier dere folkens, har dere noen inspill? Hvis dette er noe som engasjerer kan jeg jo også gi et lite referat av hvordan det gikk ; )

Farlige stunt og spreke pappaer

2009-08-03T11:24:00.005+02:00

Et snodig uttrykk fra Han-som-finner-på-mye-rart (i-allefall-når-han-kjeder-seg)

Egentlig så lever vi et ganske kjedelig liv her i heimen. I allefall når det er regn, regn, regn, dårlig vær og regn, og alle fem har "ferie". Hyttetur nummer to ble avlyst på grunn av manglende solskinn, og dermed er vi stuet inne i en leilighet på størrelse med et frimerke alle i hop. Her inne sover vi, spiser vi, rydder vi, handler vi (ja, akkurat det gjør vi utenfor leiligheten da), vasker vi klær, rydder vi litt til, og så kjeder vi oss. Og rydder.

Men så en dag ville plutselig eldstemann i huset stå på hendene. Nei, jeg snakker ikke om Elissa på fem, men derimot pappa Chris på 32. Tanken var å vise barna hvordan det skal gjøres, for å gi dem litt inspirasjon og mot til å prøve noe nytt i livet. Jeg ble satt til å ta i mot beina hans, for helt proff er han jo ikke. Dessuten har vi en veldig smal gang, og jeg tror han var litt engstelig for å knuse skapdørene våre.

Min første reaksjon var "nei det tør jeg ikke, tenk om du slår meg rett i parketten!?" Chris så litt hånlig ut og brukte sitt hemmelige våpen; drite-ut-mamma-fordi-hun-er-pyse (noe jeg er, men ikke innrømmer). "Koooooom igjen´a mamma, er du pyyyyyse eller? Det går SÅÅÅÅ bra så!"
Jaja, det var bare å stille opp. "Jeg er redd!!" sa jeg der jeg gjorde meg klar og satte sjøbein. "Uææææææ!!"
Jeg konsentrerte meg intenst om beina som sto på gulvet, men som nå, hvilket som helst øyeblikk, skulle opp i været. Og så: Overkroppen krummet seg framover! Hodet dukket ned! Hendene traff grunnen! (-Det var som om det gikk i sakte film!) Samtidig (omtrent...) med at hendene ble plantet som påler kom det et rumpe-og-bekken-parti susende mot meg! "Beina kommer nå! Beina kommer NÅÅH!!!" tenkte jeg febrilsk! Jeg sprikte så godt jeg kunne med fingrene for å faktisk kunne få tak i de sprellende og uelegante mannebeina som så ut til å bøye seg i vinkler overalt i stedet for å tengne en pen og strunk bue i luften. Jeg klarte det NESTEN....Men i stedet for at jeg fikk tak i den høyre leggen merket jeg en intens smerte i tre fingre på venstre hånd.

Jeg falt straks sammen med høyrehånda i krampetak over den venstre. "Du BRAKK fingrene mine! DU BRAKK FINGRENE MINE!!!! AAAAAAAAOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO au au au au au au au au au au au au au au au au aaaaauuuuuuuuuuuuuuu..........." Barna, som skulle inspireres, samlet seg bekymret over min sammenkrøpede skikkelse. "Stakkars mamma" mumlet de forvirret og strøk meg over håret. "Er det vondt mamma?" spurte Sam litt overflødig. Jeg klarte uansett ikke å svare akkurat da, men vi tok en oppklarende prat etterpå.

Jeg frykter at akkurat dette stuntet ikke inspirerte barna til noe som helst. Til nød kan de ha lært at det ikke lønner seg å ha med mamma på farlige stunt, eller at pappa er litt mer klumsete enn han liker å innrømme.
Uansett lurer jeg på om jeg kanskje må ta røntgen av den ene fingeren min, for den kan jeg hverken bøye eller rette ut....

Hyttestemning

2009-07-28T17:14:00.005+02:00

Godt med våtdrakt når det er såååå kaldt i vannet!

På Hvalrossen, som ligger utenfor hytta vår

"Det er LITT kaldt på rompa mi mamma!"

Men det er SÅ gøy å sprute at man til slutt kommer seg nedi uansett!

Varm sol på bare skuldre

I bare bleia

Bror & søster

Berlinerbolle er bra å ha når man heter Sukkermonsteret til mellomnavn

Fint å gi blaffen i sminke og hårrøtter som må blekes

"Iiiiiik!!!! En flått i vannspannet!!!"

Minsten leker med pappa´n sin

Havaianasmamma og Havaianasbaby

Lys i skumringen

Gobsmacked

2009-07-02T09:33:00.004+02:00

Jeg må bare skrive et lite innlegg som respons til deres respons på to innlegg under dette; Sjarmerende rot.

Jeg må tydeligvis, intetanende, ha truffet på dype følelser hos flere her i Blogglandia! Det kan virke som mange går og føler på at de gjerne skulle hatt et plettfritt og vakkert hjem, og at de prøver og prøver men akk feiler og feiler...Og hvorfor, HVORFOR, har alle andre så fine hjem??? Hvorfor virker det så tilfeldig og liksom nei-det-er-bare-noe-jeg-fant-på-loftet-hos-naboen-aktig?
Eller er sannheten at disse stilfulle menneskene (les; kvinnene) sitter og pønsker ut foran plettfrie, glansede ark i gjennomstylede interørmagasiner nøyaktig hvor "avslappet" de skal være i sin jakt på den perfekte lampeskjerm??

Jeg mistenker en sammensvergelse. Kanskje har disse Perfekte, Avslappede og Stilfulle Krypinn - menneskene (heretter kalt PASK, etter det som antagelig er navnet på deres interesseorganisasjon) jevnlige møter hvor de avtaler at ingen går i samme butikker som hverandre, slik at alle har unike ting. -Bortsett fra når det gjelder enkelte eksklusive ting da: Her er det viktig at flere har like lamper for eksempel, de som er laget av visse anerkjente designere, slik at man faktisk får formidlet til omverdenen (les; vi som ikke er med i PASK) at man i bunn og grunn er enige om hva som er fint.

-På en måte føler man seg enda mer utenfor PASK når man plutselig forstår at:
1. Selv om man endelig har kjøpt noe unikt på loppemarked, så mangler man grunnlaget; man har ikke en dyr stol eller noe annet feiende flott (ikke nødvendigvis fint) fra en pompøs designer. Uten dette har man jo ingen grunnmur, ingenting hjørnesteins-aktig å bygge sitt billig(ere) krimskrams rundt.
2. Det du trodde var et loppis-funn er egentlig noe alle andre hadde i fjor, og som de nå har kastet i søpla. Slik blir det som du trodde var unikt, fordi ingen andre hadde det, aldeles ikke unikt. Det blir last year, dear.
3. Du har skaffet deg noe som var akkurat for billig, slik at det egentlig er harry.

Jeg begynner på dette tidspunkt å føle meg litt lurt. Er det kanskje Keiserens Nye Klær som igjen har dukket opp i landskapet? Jager vi alle etter Perfekte Hjem som aldri blir perfekte, fordi standarden i sin natur er umulig? Koppen som var så dyr, så dyr, og er så fin, så fin, er jo ikke så veldig fin allikevel etterhvert....Og må byttes ut.

Okay, så er det kanskje en hobby for mange å stadig være på utkikk, studere glansede ark og bytte ut ting med jevne mellomrom. Men dette har ikke jeg tid til. Jeg vil ha det fint, og jeg vil ha det fint NÅ! (Jeg forventer effektiviteeeeet!)
Derfor venter jeg heller litt, for å se hvilke trender som holder stand. Men når jeg endelig er klar for å skaffe meg noe, se da er det jo nesten for sent. Noe nytt har ankommet. Og jeg blir usikker igjen. Og føler meg lurt. Snytt. Tatt ved nesen.

-Og dette mener jeg PASK har ansvaret for, der de sitter på sine møter og avtaler: "Nå er snart etterdilterne klare for å bytte ut de kantete og minimalistiske stuemøblene sine med shabby chic. Da er det på tide folkens å kvitte seg med alt som lukter av fake eller ekte avskallet maling, jeg tror dere skjønner det selv. Nei, ikke noen klager nå, det er uvesentlig om dere har forelsket dere i akkurat denne stilen, nå må vi slå våre interiør-geniale hoder sammen og pønske ut noe nytt."

Det er på tide med mytteri fra min side. Når jeg løfter blikket fra min Mac ser jeg rett på en halvdød plante, som i utgangspunktet var om ikke den aller gjeveste blomsten på interiørfronten så i allefall akseptabel, og den akter jeg å legge ut et bilde av her og nå. Ved siden av den stygge plastballen som Theo har dandert ved siden av.

Ædda bædda

Ferietid

2009-06-21T14:14:00.004+02:00

Utsikten fra hotellrommet vårt

Hellu

Beklager at det er litt dødtid her for tiden! Det er rett og slett fordi vi har vært en uke i syden med gode venner, og fordi det kanskje blir litt farting til uka også. Og fordi flyturen hjem fra Gran Canaria ble USANNSYNLIG slitsom, og jeg har brukt flere dager på å komme meg igjen....Jeg nevner i fleng: Avgang kl halv tre på natten i stedet for kvart på to på dagen, 3 barn som ikke fikk sove og ble mer og mer utilregnelige, ett barn som tissa seg ut mens han sov på gulvet på flyet (ble en fiiiiin, svær dam på gulvteppet), ankomst 12 timer for sent, venting på bagasjen, ett barn som har hatt høy feber siden vi kom hjem, hodepine, forvirring på hva som er dag og natt, kofferter som aldri blir tømt.

Jammen er jeg heldig som har tre ultraflotte barn (ikke ultrafiolette altså, hvis du leste feil), men du og du så slitsomt det er å dra på ferie med dem! Jammen godt vi har litt mer fri sånn etterpå... ; )

Sjarmerende rot

2009-06-03T14:26:00.007+02:00

Noen ganger lurer jeg på om det finnes en rase av stilfulle, stilsikre og liksom-akkurat-passe-avslappa folk med en egen evne til å rote på en fasjonabel måte. Jeg synes liksom jeg har noen av dette slaget i min omgangskrets, selv om det må sies at de ikke er mange. De aller fleste jeg kjenner roter på en ytterst usjarmerende måte, med møkkete underbukser på gulvet, stygge plastleker på stua, håndklær i sofaen og tenna i tapeten holdt jeg på å si. Men noen. Noen. Skiller seg ut.

De klarer liksom å tilfeldigvis plassere vintage leker, i tre selvsagt, ved siden av sofaputer i matchende farger. På bordet står kanskje en vakker kopp eller to, ikke nødvendigvis matchende men på et vis merker man at de hører sammen allikevel. I bokhyllene er det langt i fra bare bøker, men igjen er det på et vis en rød tråd mellom fargene på bokomslagene, souvernirene fra det Ytre Øst og utklipp fra blader som "ligger og slenger" (yeah right...). Når starinlysene i grelle farger er brent nesten flate og kaffekoppene har etterlatt brune ringer på bordet er det liksom bare....fint!
Nå høres det kanskje ut som at jeg beskriver et hjem der alt er både ryddig og stilsikkert, men jeg mener altså at selv rotet i slike hjem er sjarmerende.

I mitt hjem derimot....ser det sånn ut når jeg roter:

Se der ja, ikke særlig gjennomført fasjonabelt. Det skal dog sies at det nok ikke er jeg som står for alt skrammel og tankeløs slenging av saker og ting hit og dit i vår etterhvert mikroskopiske residens. (Men alle de uåpnede konvoluttene får jeg kanskje ta ansvar for...)

Det er mystifistisk, men det ser ut til at noen mennesker bare har en uforklarlig evne til å være ufattelig hippe selv når ikke alt er helt på stell. -Eller er det nettopp det det er?? Er det planlagt at den gamle trehest-leken skal ligge å slenge i sofaen, ved siden av puta med det slitte trekket - som forøvrig ser veldig dyr ut?? Og barnas bollerester på gulvet, er det for å understreke at "dette er et avslappet og überkult hjem?" Hmmmm.....Man kan jo begynne å lure noen ganger.
Det som derimot ser ut til å være sikkert er at denne evnen ikke kan læres opp. Enten har man det, ellers har man det ikke, tror i allefall jeg. Som et medfødt talent.
-Og jeg tror at i mitt tilfelle er dette talentet ikke-eksisterende.

Mamma

2009-05-26T11:20:00.006+02:00

Mamma med Elissa. Hennes store drøm om å bli bestemor hadde gått i oppfyllelse.

Denne dagen skulle vært feiret med brask og bram. Jeg skulle ha begynt med å ringe til TelefonDronningen og sagt “Gratulerer så hjerteligst med 60-årsdagen”, med en tilgjort høytidelig stemme. Mamma hadde hørt smilet bak ordene, og hadde umiddelbart falt inn i rollen: “Jo hjerrrtelig takk du, det var da så altfor meget”.

Mamma. TelefonDronningen. Kanskje hadde jeg etterhvert tilegnet meg evnen å ikke svare når hun ringte ubeleilig? Jeg rakk visst ikke å bli såpass gjennomtenkt før det var for sent å sette visse grenser.

Mamma var også GaveDronningen. Hun elsket både å gi og å få gaver, og for å si det sånn: Jeg vet at denne dagen skulle vært feiret skikkelig, ellers hadde hun blitt ordentlig skuffet!

På denne store dagen ser jeg for meg at jeg skulle ha holdt en tale. Jeg skulle ha brukt mine mest gjennomtenkte ord for å male et verbalt bilde av hvem hun var for meg. Det eneste jeg lurer på er om jeg nå, etter at hun ikke er her for å høre det mer, har blitt flinkere til å se hva hun egentlig betydde for meg? Hvem hun virkelig var?

Kanskje må noe bli avsluttet før man ser helheten?

Jeg tror i allefall at jeg nå legger mer merke til hva hun ga meg, hvilken rolle hun spilte i familiens liv. Nå som det mangler fra virkeligheten.

-Kanskje hadde jeg ikke vært i stand til å si de tingene jeg nå ser for meg at jeg ville ha sagt, hvis hun hadde fortsatt å være her?

Kanskje stemmer den forslitte frasen om at man ikke vet hva man har før man mister det. Og kanskje, bare kanskje, har jeg på et vis fått muligheten til å dra nytte av denne premature innsikten om Hvem Mamma Virkelig Var.
Jeg tror jeg er en bedre mamma selv, nå som jeg ser glassklart hva jeg selv savner. Og jeg setter pris på dem rundt meg på en annerledes måte merker jeg.
Dette er noe av arven etter en mamma som satte familien først i livet sitt.

Kjære mamma; Telefon- og GaveDronningen!

Her kommer en liten hyllest til deg, som jeg, i min begrensede menneskelige kapasitet, håper du hører og har glede av.

Du skulle gjerne fått allverdens gaver av meg på denne store dagen. Hvis jeg hadde fått låne deg bare for i dag skulle jeg faktisk brukt alle pengene mine på gaver, selv om det sikkert hadde vært absurd og unødvendig – du kunne jo ikke tatt dem med deg tilbake til himmelen! Praktisk som du var her i livet hadde du nok spurt om jeg hadde tatt vare på kvitteringene, slik at jeg ikke behøvde å sitte med huset fullt av damer-på-seksti-artifakter. –Du hadde deretter raskt forsikret om at du satte SÅÅÅ stor pris på gavene altså, det var ikke dét, og at hvis du hadde kunnet så hadde du tatt dem med deg hjem til himmelen.

Du hadde deretter gitt meg en lang klem og nesten klemt livsgnisten ut av meg, selv om du visste at jeg av og til synes fysiske kjærtegn kan være litt unødvendige i store kvanta, fordi du syntes du fortjente en klem.

Du hadde samtidig hvisket “du er alltid så flink til å velge ut gaver du”, akkurat som du sa den siste bursdagen din, da jeg kom på Rikshospitalet med brosjen med fargede steiner i.

Du skal vite at jeg sier akkurat sånne ting til barna mine jeg også. Uten at jeg tenker over det engang. Jeg sier det fordi det er sannheter, men også fordi jeg ønsker å påpeke for dem og løfte fram de tingene de er gode på. Og jeg elsker å se hvordan de liksom vokser en centimeter eller to og hvordan små smil kruser seg i munnvikene . Elissa og Sam er enda så små at de uten blygsel svarer “Ja, jeg er faktisk veldig flink til det!”, og Sam blir ofte litt sky og flau og blafrer med de lange øyevippene sine mens han fniser fornøyd bak lukkede lepper “mhmmmhmmhmhm”. Jeg skulle så inderlig ønske du kunne vært her og sett dem.

Jeg har innsett at jeg bare følger ditt eksempel når det gjelder dette, uten at jeg er det særlig bevisst engang. Og jeg har forstått at dette er ett av arvestykkene jeg nå har i min eie. Selv om jeg skulle ønske jeg visste historien bak for eksempel alle de fine gamle smykkene du etterlot deg, så har jeg i allefall begynt å få øye på de immatrielle verdiene du har gitt videre. Jeg kan ikke holde dem i hendene mine eller vise dem til barna mine, men jeg kan fortelle historiene om deg. Om hva du gjorde, hvem du var og hva jeg har lært av deg. Og slik kan de ta vare på disse arvestykkene, for så å gi dem videre til sine barn når den tiden kommer.

Mamma, noen ganger er jeg sint på deg. Sint for at du plutselig forlot oss, sint for at du aldri ville snakke om muligheten for at du kunne forsvinne. Vi fikk jo aldri sagt farvel, aldri sagt de siste viktige tingene, aldri oppsummert, aldri spurt deg om det var én siste ting du ville si oss.
Men sinnet er ikke lenger intenst. Og det går fort over når jeg tenker på hvorfor du ikke ville snakke. Du ville ikke åpne for muligheten engang, ikke gi døden en eneste tomme. Du ville jo bli her hos oss, og å kjøpslå med døden kom ikke på tale.
For deg var det enten eller; enten Døden eller Håpet om livet.

Jeg tilgir deg, i den grad det er noe å tilgi, at du ikke maktet å holde to tanker i hodet på en gang. Jeg forstår at du måtte samle kreftene om den utveien du så som den eneste utholdelige, og jeg forstår at du var redd.

Da vi fant brevene du hadde skrevet til oss to år før du døde, skrevet da du fikk den første diagnosen, ble jeg også ganske sint. Jeg synes det er litt merkelig i dag, men jeg antar at sjokket den gangen var så sterkt at nesten ingenting ble riktig eller godt, uansett hva det var.
Èn A4-side skrev du til meg da du første gang ble konfrontert med at livet ditt kunne bli mye kortere enn du ønsket. Jeg syntes først det var en ynkelig lengde på et siste brev til datteren din. Var dette virkelig alt du ville si meg, som en siste hilsen? Jeg var provosert! Jeg leste det én gang, og gjemte det deretter godt i en boks, under trappa mi. Jeg orket ikke å forholde meg til det, til skuffelsen, til urettferdigheten.

Men jeg leste det selvsagt igjen etterhvert, når tiden hadde lært meg ett og annet. Og jeg har begynt å undres over hva jeg selv ville ha skrevet til mine barn, vel vitende om at ordene kun vil bli lest hvis jeg er død.
Hva står igjen til syvende og sist? Jeg har begynt å forstå at uansett hvor mange ord jeg ville brukt for å si det, så hadde summen blitt den samme: Jeg elsker deg. Akkurat som summen var av den A4-siden du skrev til meg.

Jeg liker å tenke at du kanskje hadde den samme prosessen før du skrev brevet, som jeg nå har hatt. Tankene om hva du skulle skrive, hva som var viktigst å trekke fram, hva som ikke kunne utelates, hva som eventuelt kunne rasjonalisere og oppsummere. Konstateringen av at det antagelig måtte skrives en bok….i flere bind. At nesten ingenting kunne utelates. Og den endelige erkjennelsen av at ordene ikke var så viktige, hverken mengden eller formuleringen, utover den setningen som passasjerer på dødsdømte fly ringer hjem for å si: Jeg elsker deg.

Gratulerer med dagen mamma. Jeg stoler på at du har det fantastisk der du er, og at du har universets beste party til ære for deg i dag.

Minsten har fylt ett år!

2009-05-25T16:19:00.006+02:00

Ja vi tar oss tid til litt familieoppdatering her på bloggen i dag, og meddeler herved at den minste Inchleyen i Norge har passert sin første bursdag.

Det er bare helt ubegripelig hvor fort dette året har gått! Og siden utviklingen går i kjappeste laget (for mor) så har han gått siden han var 11 måneder, og jeg har begynt å innse (motstrebende) at babyen min ikke lenger er baby. WHYYYYYY OOOO WHYYYY!!!! Det går for fort for meg!!! Siden han er min siste baby (i allefall siste planlagte...) så vil jeg så gjerne at han skal være liten lengst mulig....

Dagen var like solfylt og fin som året før ; )

Her er gutta klare for en fest! PAAAAAAARTYYYYYYYYYYYYY!!!

Hva er finere enn en god og rund mage med fin skjorte på?

Mamma og Theo

Bare litt stolt av poden da vettu!

"Er det bursdag så er det bursdag. Da må man ha pølser. Men jeg skjønner nå hva Sam og Elissa snakker om når de sier at pølsene har skall..."

Sam måtte hjelpe til litt med lysblåsingen

"Jeg er SÅÅÅÅÅÅÅ STOOOOOOOR!!"

Bursdagskake fra sølskje er nam

Gaver! Men båndet er jo i grunn mest spennende av alt.

"Jeg liker kosete og myke bamser!"

"Hva kan dette være tro?"

"Hva sier dere?! Har jeg en ape på ryggen???"

Storebror med ape ;)

17. mai og gamle damer med krøllete klær

2009-05-17T21:01:00.002+02:00

Dette bildet er fra i fjor, men var det nærmeste jeg kom noe passende....

Hver 17. mai skjønner jeg at det ligger en gammel dame på lur et sted inni meg. Ikke dét at det ikke er lov å være en sentimental 31-åring egentlig, men det er som om jeg finner en usynlig tråd som går fra Meg i dag til Meg om 40-50 år.

Jeg planlegger nemlig å bli en blid, pratsom og akk så lettrørt gammel dame (på 17. mai) med krøllete klær, ivrig vinkende med et eldgammelt og møllspist flagg fra balkongen min. Ikke sånn å forstå at jeg skal være ustelt, så langt derifra, jeg skal ha overdådige og kanskje litt overpyntede øredobber og mange rader med perlekjeder, men å stryke tøy: Det skal jeg aldri begynne med.

Feiringen av nasjonaldagen begynte for min del på fredag, med 15. mai-barnetog i nærmiljøet. Min fireåring synes det var svært merkelig at det var Norges bursdag både på fredag og på søndag, men pytt-pytt. Is spiste han gjerne både fredag og søndag, så best å ikke lage noe større ut av det. Dessuten gikk det opp et par lys for ham mens vi marsjerte der mer eller mindre i takt, nemlig at 1: Vi bor i Norge og 2: Det betyr vel kanskje at alle som bor i Norge på en måte har bursdag samtidig.

Korpskledde i små og store størrelser, tonene som liksom sprikte litt i alle retninger, små føtter i svarte lakk-joggesko (interessant!), en dame i matchende bukse og jakke (hvit med et overdådig dryss av store, blå blomster over det hele), en forbipasserende med grandiosa i posen, gamle menn med rullator og brede, tårevåte smil utenfor husene sine, lysegrønne knopper på trærne.

-Jeg gikk der og ruslet, tok det inn alt sammen. Og kjente at den gamle dama inni meg lettet på lokket. Hun som får noe som kan minne om møllkuler i halsen som hindrer sangstemmen, hun som må blunke vekk noe som plutselig forkludrer synet. Borte-vekk er ungdommens kynisme og sarkasme; inn på scenen tusler Mie på 77 år, litt rund i ryggen og med briller med snor på.

Jeg får lyst til å synge “Alle fugler” med overdrevet vibrato, på en liksom-opera måte for å ønske trekkfuglene velkommen. Jeg vil ta meg en svingom til trekkspillmusikk. Jeg vil snufse ned i et lommetørkle når barn med stjerner i blikket går forbi i 15. mai-tog, uten å skamme meg det minste over det. Jeg vil snakke ivrig om krigen, og kanskje fortelle noen halvveis-skrøner fra gamle dager.

Jeg ser nemlig for meg at når jeg blir gammel, da kan jeg gi blanke blaffen i å være sjenert, politisk korrekt eller høflig. Jeg vil synge i vilden sky, holde morsomme (og altfor lange) taler i familieselskap og farge håret lilla. Eller lyseblått. Og jeg skal grine og snufse høyt og tydelig på 17. mai.

-Når er man forresten gammel nok til danse i gatene etter korpsene, under påskudd av demens?

Jeg vil herved rette et gedigent GRATULERER med dagen til alle borgere av vårt fabelaktige kongerike, særlig dere som egentlig er litt blaserte men som ikke får det helt til på grunnlovsdagen.

Takknemlig

2009-05-15T13:05:00.003+02:00

www.flickr.com

Etter en heller slitsom eksamensperiode (hvordan klarte jeg mer enn to eksamener om gangen før??), så hadde jeg først ikke én fornuftig tankerekke i hodet. Ja, med mindre man teller med tanker om hvor fornuftig integrerte heleide datterselskaper er og ikke er - i forbindelse med bunnlinjen i selskapet (selvsagt). Men nå har jeg plutselig minst tre forskjellige ting jeg vil si! Får begynne med det første vel!

Den siste eksamenen skrev jeg ved kjøkkenbordet mitt forrige helg, mens resten av dem som bor her var sendt ut og stuet vekk på en annen adresse.
Jeg HATER eksamen.
Særlig hjemmeeksamen.
Jeg måtte serriøst tale meg selv strengt til rette for i det hele tatt å komme i gang hver morgen (hvis man kan kalle ellevetiden for "morgen"), og når jeg endelig avsluttet tok det meg nøyaktig et microsekund før jeg hadde glemt hele greia. Over er tiden da jeg brydde meg om at overskrifter havnet nederst på siden, for hvis jeg flytter dem faller jo hele oppgaven ut av de designerte 15 sidene. Da må man jo kutte ett eller annet sted, og DET gidder jeg jo ikke når jeg strengt tatt ikke må! Eksamenskoden på forsiden ble litt feil, og etter litt betenkningstid fant jeg ut at jeg kanskje fikk skrive ut akkurat det arket igjen da....

Det er nesten ingen ord som kan beskrive hvor lettet jeg er når en sånn helg er over. Alt får plutselig en ny glorie over seg, selv klesvask kan bli en fest! Jeg gikk meg en tur rundt Østensjøvannet etter at printeren sukket sitt siste sukk, og jammen hadde solen et helt eget lys akkurat den kvelden gitt. "Er det blitt vår?" tenkte jeg forundret, og skjønte at det hadde skjedd store ting mens jeg hadde sittet på kjøkkenet.

Plutselig har jeg energi til alle mulige slags prosjekter som ikke har blitt gjort, jeg gleder meg til å slappe av med en bok, gå en tur, skrive litt på bloggen igjen, være litt mer sammen med barna igjen osv. Alt som jeg ellers tar for gitt, ble brutalt tatt fra meg i eksamensperioden! Det skulle ikke vært lov & er i mitt hode tortur, men samtidig.....Samtidig er det som om hverdagen blir en gave igjen, etterpå.

Det fikk meg til å tenke på hvor mye jeg bare går gjennom livet mitt uten å sette pris på små og store ting. Tenk på alt jeg HAR! Alt jeg har fått! Menneskene jeg er glad i og som er glad i meg (tenk hvilken gave!), mitt trygge hjem....Solen som skinner på Østensjøvannet.

"Jeg må HUSKE denne følelsen!" tenkte jeg. Og håpet jeg ville klare å holde fast på den lenge, lenge....For det er altfor lett for meg å bare se kranglete unger, rot, stress, kappløp med klokka, konflikter mellom prioriteringer, klær som må vaskes og for lite søvn om natta. Ofte strever jeg med å glede meg over livet slik det er her og nå, og ofte ser jeg enten framover eller bakover i stedet.

Jeg tror takknemlighet er en nøkkel til å glede seg over her og nå.
-Og jeg er takknemlig. For så uendelig mye. Takknemlig for at jeg har en fantastisk mann som bryr seg om meg. Takknemlig for Elissa, med sine tankefulle anekdoter og bekymringer (på vei til å ta et smil-løst bilde til nytt pass: "Men mamma! Hvordan skal jeg klare å ikke smile da??"). Takknemlig, på mange plan jeg ikke klarer å sette ordentlig ord på, for Sam. For at han lever, for at han har selvfølelse helstøpt i jern, for de sjelfulle øynene som av og til renner over av store, følsomme tårer.
Takknemlig for Theo, for all den ureserverte kjærligheten han overøser meg med, for de lubne beina hans.

-Så takknemlig for livet, med alle sine krumspring, overraskelser av både det gode og det vonde slaget. Og for det ukuelige Håpet, som gjør at asfalt må vike for små hestehovknopper.

Eksamensmas igjen...

2009-04-27T23:39:00.004+02:00

To ganger hvert år skriver jeg om eksamen her...Så det emnet er vel godt dekket inn nå skulle en tro! Ville bare si at jeg heller gjerne skulle ha skrevet ned noen grublerier, men at jeg altså prøver å være Frøken (Fru?) Flink og konsentrere meg om pensum.....KJIIIIIPT!!!!!!!
Første eksamen er på onsdag, wish me luck....

Hverdagen

2009-04-22T14:40:00.003+02:00

Hehe, jeg syntes dette var et morsomt bilde, selv om det ikke akkurat beskriver min hverdag da....
-Ja, bortsett fra at jeg (fortsatt)på en måte gir litt blaffen, i allefall i eksamen! Thaaaaat´s right, jeg er nemlig tilbake i eksamensmodus. (Det er mye av grunnen til at bloggen er blitt nedprioritert). Jeg er rett og slett GLAD for å kunne melde at jeg stort sett klarer balansegangen nå, mellom å lese & leve. Jeg merker det er en balansegang som lett kan tippe litt, særlig mot å bli litt bekymret for om jeg gjør nok, men noen ganger tipper det også andre veien! Altså at jeg ikke bryr meg...hehehe.

Jeg lurer på om det egentlig er litt feil innstilling, sett med utdanningsinstitusjonenes briller i allefall, dette med at studier skal gjøres som venstrehåndsarbeid. Tror kanskje ikke jeg skal skrive det i min fremtidige CV, at "jeg er stolt av at jeg klarte studiene med én hånd og med ett øye lukket". Men egentlig er jeg faktisk litt stolt av det!

Det tok meg ganske lang tid å få satt prioriteringene på plass. Og det krever gjerne litt innsats å få satt tankene over i handling også.
Jeg prøver alltid å tenke på hva jeg kommer til å evt angre på den dagen jeg innser at livet er over. Og hva jeg kommer til å være glad for at jeg valgte å prioritere. Med dette utgangspunktet gjør jeg de aller fleste valg, i allefall de store (note to self: er det ikke alle de små valgene til sammen som utgjør livet...? Hm....).

Hverdagen min akkurat nå består altså i en balansegang. Mellom å være en god og trygg mor for barna mine, en kone det er verdt å være gift med (hehehe), finne tid til det som er viktigst for meg; kjernen i livet mitt, og sånn litt på snei nederst på lista: Skolearbeid & annet arbeid ; )
-Sånn vil jeg ha det! Tror ikke jeg vil angre på det, den dagen jeg skal dø, at jeg ikke satt med nesa i en bok noe mer enn strengt tatt nødvendig. Når dét er sagt så satser jeg på å gjøre det bra på eksamen allikevel, men jeg kan ikke bruke opp masse av min dyrebare og ikke-fornybare tid på å stresse eller bekymre meg!!

Sånn her skal det gjøres

2009-04-18T21:05:00.004+02:00

...hvis dere lurer på det lissom.

Verdidebatt

2009-04-15T15:17:00.004+02:00

Ja, da har jeg blitt blogger på www.verdidebatt.no også, en nettside som ble lansert kl 12 i dag! Adressen er www.verdidebatt.no/minchley/ Jeg ble spurt om å være med, men alle som vil kan bare melde seg inn som bloggere (bli med da vel!). Meningen er å skape debatt så vidt jeg forstår, så det kan jo bli interessant... ; ) Hittil har jeg litt med vilje unngått politiske/samfunnsengasjerte innlegg, fordi jeg har vært usikker på hvor stas det ville være å "stikke hodet fram" rett og slett. Vi får se hvor "skarp" jeg føler for å være etterhvert...hehehe.
Her er kopi av det første innlegget mitt på verdidebatt.no:

Vil du ikke så skal du (marsjere i takt)

Ja, jeg kan like godt innrømme det først som sist: Jeg blir en smule rebelsk når noen påtvinger meg å danse etter en pipe jeg ikke ønsker å svinge meg etter. Kanskje dreier det seg om noe jeg egentlig ikke var så opptatt av i utgangspunktet, men så blir valgmulighetene mine plutselig redusert til ett eneste valg. DA får jeg straks fryktelig lyst på ett av de alternativene som er borte-vekk!

Med jevne mellomrom, varierende med hvem som eier makten i dette land, trues de private skolene med nedleggelse. Med dårlig skjult forakt for alt og alle som går i mot den politisk korrekte strømmen, brukes ord som “toleranse”, “likeverd” og “menneskerettigheter” som maktord. Hvis man er listig og slu og slår de rette folkene til rett tid i hodet, glemmer jo alle hva virkelig toleranse i et samfunn er.

Min datter skal begynne på skolen til høsten, selv om hun bare såvidt er 5 ½ år innen august (det er altfor tidlig synes jeg, men det er en annen sak). I den forbindelse måtte vi velge hvor vi tror hun kommer til å få det best. Ja, vi har et kristent livssyn, men var det viktig at hun (også) fikk lære om Noahs Ark på skolen eller ei? Vi tenkte fram og tilbake. Tenkte litt på hvordan personligheten hennes er, hva slags utfordringer, styrker og trekk hun har. Vi tenkte også litt på hvordan det var for oss å gå på offentlig skole med våre upopulære og antikverte holdninger og verdier i ranselen.

På hvilken arena ville vår dyrebare øyensten få det best?

Vi valgte til slutt en kristen friskole, med fjorten elevplasser i første klasse, fast kontaktlærer de første fire årene, og med det som oppelves som en genuin interesse i enkeltindividet. Rett og slett fordi vi tror VÅR datter får det best der.

Jammen er det fint at samfunnet er raust nok og stort nok for oss som fremdeles klynger oss til den siste lille rest av vår kristne kulturarv. Staten betaler en del av skolepengene slik at vi har råd til å sende den (bitte)lille Prinsessen dit vi mener hun får det best, og slikt sett får vi et lite nikk i allefall.

Jeg ser at det aller beste nok hadde vært om alle kunne gå i fred og fordragelighet på samme skole, men dette alternativet oppleves alt annet enn tolerant. Å mene at det finnes én vei til Gud er for eksempel et helt uaktuelt standpunkt, sett med maktens og majoritetens øyne. I min egen skoleoppvekst følte jeg meg definitivt som del av en minoritet, og jeg fant fort ut at det lønner seg å holde kjeft om det man egentlig synes, med mindre man er klar for en fight.

Ville vi gi vår datter plass til å gro seg sterk før hun må teste ryggraden sin? Eller var dette ikke nødvendig? Er systemtenkning, gruppetenkning, gruppepress i det hele tatt temaer i barneskolen?

Man kan diskutere dette fram og tilbake, og det finnes gode argumenter for både det ene og det andre alternativet. Ideologi, religion, livssyn, prinsipper opp i mente. Men vår datter skal ikke måtte ofres på teorienes og intellektets alter. Til syvende og sist veide vårt barn tyngst på vektskålen.

I vårt tilfelle, med et ganske uapetittelig offentlig alternativ (enorm skole, lite ressurser), og med en ganske liten og engstelig skolejente in spe (som ikke liker store forsamlinger av skremmende ukjente), ville den kristne friskolen være det beste.

-Jeg forbeholder meg nemlig retten til å bestemme hva som er best for MITT barn, jeg ønsker alternativer å velge mellom, og jeg reagerer absolutt på en barnslig måte når jeg blir befalt hva jeg skal mene, synes, tenke og velge:

Jeg ser for meg en streng, upersonlig og uinteressert (i meg) rektor med en stor, viftende pekefinger laaangt der oppe. Jeg har blitt kalt inn til hennes kontor fordi jeg har danset sidelengs med litt alternative, viftende armbevegelser i stedet for å marsjere akkurat som de andre i toget gjør. Jeg tenker at hun kanskje har lagt merke til hvor kreativ jeg har vært, men er også åpen for at jeg kan justere meg noe. Hvis argumentene er gode, vel og merke.

“Her på denne skolen gjør vi sånn som alle andre gjør. Slutt å veive med armene og gå i veien for de andre og dermed basta!” sier hun harmdirrende.

Jeg innser med ett at det ikke er rom for meg på denne skolen allikevel. Ingen setter pris på min annerledeshet, de vil bare at jeg skal skjerpe meg og bli som dem. Jeg kjenner at jeg blir sint, og knytter nevene. Jeg ser trassig en annen vei, vil ikke møte det sure og dømmende blikket. Jeg tramper hissig i gulvet, folder armene demonstrativt og sier “NEI! Jeg vil ikke gå i takt med de andre! Du kan´ke tvinge meg, og jeg gjør som jeg vil!”

–Selv om jeg i utgangspunktet kunne vært åpen for dialog.

Mageplastikk, babyråd og et aldri så lite tips

2009-03-29T15:34:00.003+02:00

Jeg har naturlig nok ingen bilder av Mr. Plastikk-kirurg, så da får jeg slenge på noen foreldreråd i bildeform i stedet.

Jeg har altså endelig vært på klinikken, og HAR fått dato! Det ble også, som ventet, bestemt at jeg FÅR dekket denne operasjonen på folketrygden (har ikke vært 100% sikkert før nå).
Det blir 20. august, så før det bør jeg ha gått ned det jeg ønsker. Ikke så kult om jeg skulle gå ned mer etter opperasjonen, ettersom huden da kanskje ville begynne å henge igjen! Er jo null elastisitet igjen i dette slaskete skinnet.

Jeg hadde med meg min kjære legehusbond, som en buffer...I tilfelle Mr. Kirurg skulle bli Mr. Arrogant igjen, hvilket ville ha trykket på alle mine røde knapper. I slike tilfeller trenger jeg noen som kan roe meg ned litt....ehem.
-Det gikk egentlig veldig greit, selv om han hadde noen tendenser til frekkheter og helt klart og tydelig syntes tiden sammen med oss gikk veeeeeeldig treigt. Jeg prøvde å være kjapp, men hadde tross alt noe spørsmål!
Jeg fikk behørige svar, og alt er egentlig såre vel. Det er på grunnlag av disse svarene at det ikke blir før i slutten av august, da han forklarte at resultatet vil bli best hvis jeg går ned det jeg ønsker på forhånd. -Dette er altså fordi jeg ønsker å gå ned, ikke fordi jeg må. Men som sagt, det er ikke en lur idé å gå ned for mye etter operasjonen.

Nok om operasjon for i dag, og over til noe HELT annet: Et utrolig nyttig hverdagstips! Dette har jeg hørt fra en venninne, og jeg har prøvd det noen ganger (senest i dag) selv - og det virker!

Jeg sto altså å rørte i en suppe tidligere i dag, da jeg sølte kokende væske på tre fingre...
Veldig vondt * snuble avgårde til vasken * få på vannet litt brennkvikt! * auauauauauauauauaaaaauuuuuuu * iskaldt iskaldt iskaldt iskaldt! * Hva var det hun sa igjen, strø sukker på brannstedet? * finne fram sukker * strø strø strø strø (på våt hud) * huske på å gå med det så lenge som mulig * .....(tiden går)... * vaske av sukkeret * Heisann!! Man kan ikke se noe på huden, det er ikke vondt, bare litt "stramt" i det området der det var verst! Og her sitter jeg og taster i vei ; )

-Seriøst, jeg trodde huden bare skulle boble opp med én gang og flasse av, jeg skoldet meg skikkelig! Nå er jeg helt fin igjen!!

Chris, som lege, skjønner ingenting av hvorfor dette virket, men vi har funnet ut at det må være en kjemisk reaksjon...? I allefall kjente jeg da jeg skylte av sukkeret den første gangen (altså litt for tidlig) at huden begynte å kjennes varm ut; det gjorde den ikke med sukker på. Jeg tok litt mer på, og da forsvant varmen igjen.

Fant ut at jeg måtte tipse dere om dette, selv om denne posten da ble veldig rar ; )

Off to the clinic

2009-03-24T11:36:00.003+01:00

Dette er min utsikt oppefra. Rart at folk spør om jeg er gravid??

Ja, da var D-dagen kommet. Jeg skal tilbake til plastikkirurgen, som var så uforskammet arrogant sist. Jeg regner med å få en dato for operasjon i dag, siden dette er å regne for den siste og avgjørende undersøkelsen. Jeg har gått ned over 6 kilo faktisk (klappesalver mottas med takk!), så man kan vel si at slankekuren er en suksess! Dette medfører minus 6,5 cm rundt hofter, omtrent 6 cm rundt magen (faktisk), ca 2,5 cm rundt halsen, blant annet. Jippi!!!!! Jeg har fortsatt litt å gå på, men jeg er i allefall nede på det jeg var på før jeg ble gravid med Theo.

Når det gjelder operasjon så har jeg fått vite at ventetiden plutselig er blitt kjempelang, så nå er jeg veldig spent på om jeg må vente helt til høsten.....Utrolig kjipt i såfall. Hadde håpet på mai!!!

To timer til jeg skal dit....Må psyke meg opp til han arrogante fyren kjenner jeg....Jeg har så mange spørsmål, håper han lar meg snakke ut!

Hverdagsheltinne

2009-03-21T14:34:00.003+01:00

I dag har innlegget mitt ikke noe som helst med illustrasjonene å gjøre, og det er fordi jeg tilfeldigvis ikke har noe bilde av masse flammer slikkende oppetter noens rygg.
-Jeg har nemlig på denne dag avverget en nestenulykke, da jeg la turen innom frisøren på hjørnet sammen med Sam.

Der satt vi og ventet på vår tur (Sams tur). Jeg syntes det luktet ganske så svidd, og tenkte det muligens kom fra en av de to hårfønerene som duret i den lille sjappa. "Den føneren er ødelagt!" tenkte jeg kjekt, og forventet at den kom til å streike med det aller første.
Så skjedde derimot ikke, og da jeg lot blikket sveipe sånn litt over mot høyre, mot der det satt en med-venter, så jeg det plutselig: Jakka hennes, som hun hadde vrengt av seg og latt ligge sånn dandert rundt henne, var i fyr og flamme! Hun hadde lagt den rett oppå et meget merkelig plassert telys. Det brant lystig og liflig, og det lange, lange håret til den intetanende, forventningsfulle kunden hang faretruende nær de voksende flammene.

Det var da mine nå velutviklede kriseinstinkter slo inn: "Detbrennerdetbrennerdetbrenner!!!!" ropte jeg mens jeg reiste meg, grep tak i jakka, slang den på gulvet og tråkket på flammene! Jeg følte meg litt som Frøken Detektiv (selv om hun kanskje aldri avverget brann? Hm...Men det kunne hun jo ha gjort da) og var i grunn meget fornøyd med reaksjonsevnene mine.

-Jeg har jo ganske bred erfaring med krisesituasjoner, her kan nevnes navlestreng som plutselig henger ut av meg, Sams utallige pustestansepisoder, barn som setter ting i halsen osv osv osv....Og i alle disse situasjonene har jeg lært noe om meg selv: Jeg blir ISKALD. Gjør akkurat det jeg skal, uten dikkedarer, uten å frike ut, uten å skrike og bære meg, uten å stivne og bli ute av stand til å gjøre noe fornuftig, jeg bare gjør akkurat det jeg rasjonelt sett trenger å gjøre (jeg har alltid tidligere trodd at jeg kom til å være blant dem som hyler, skriker, vifter forvirret med armene, besvimer eller hyperventilerer, men slik er det altså ikke).
Men det morsomme er at jeg også veldig ofte finner tid til å gjøre helt unyttige ting, eller at jeg tenker veldig morsomme tanker midt oppe i det hele! F eks da navlestrengen dinglet mellom knærne rakk jeg å trekke opp i do (jeg var på et sykehustoalett) og tenke "Hm....Hvis jeg bare legger meg i sengen igjen og ikke sier noe, kanskje det går bra da?"
-Og da jeg slang den brennende jakka på gulvet la jeg merke til én ting: Den var øyensynlig laget av ett eller annet ekkelt materiale, som smeltet og etterlot seg svarte kladder overalt. Min hvite joggesko-bekledde fot liksom sakket farten litt, midt i sin resolutte bue på vei til den slikkende brannen. Ville jeg ha svart smeltet plastikk-gugge på de fine joggeskoene mine?? Og var det egentlig nødvendig å tråkke på flammene? -De var jo allerede på vei til å slokke av seg selv etter den luftige turen fra vinduskarmen til gulvet....

Jeg endte opp med å trampe litt forsiktig på den maltrakterte jakka, sånn litt ved siden av der det var aller mest kliss, for jeg så jo at det egentlig ikke var nødvendig lenger. Hehe.

Det ble naturlig nok litt lurveleven og vi strevde med å lufte ut nok til at brannalarmen ikke gikk, men så var det Sam sin tur og alt roet seg liksom litt igjen.
Jeg dristet meg til å tenke at kanskje vi fikk litt avslag i prisen...? Eller til og med gratis hårklipp...? 10 minutter, toppen, tok det. Mellom to andre kunder. "Det blir 300 kroner".

Da vi gikk sa ingen hade, ingen sa takk... ; )

Spill igjen

2009-03-17T10:26:00.003+01:00

PEGI-merkingen for "violent content", hentet fra www.pegi.info

Nå skal dere jammen meg få dere en latter, i allefall dere som har lest Spillutviklingstalentet!
-Gjett hva jeg jobber med for tiden?? Det er ikke like ironisk-morsomt som at jeg jobber med spillutvikling, men det er rett rundt hjørnet.....Jeg, svoren spillhater (som ikke kan fatte og begripe at noen kan finne på å kaste bort tiden sin med brett, brikker, terninger og den slags), sitter dag ut og dag inn foran laptop´en og OVERSETTER DATASPILLANMELDELSER til engelsk.....

Jeg slipper heldigvis å spille spillene selv (grøss og gru), men akk; så mye spillord, spillprat, spilltermer, spillfanatisme! Det er rent til å gråte av. Jeg vet nå altfor mye om dataspill, ubegripelig mye mer enn jeg noensinne hadde tenkt å vite. Ojojojojoj OJ, så skjærende unyttig kunnskap! Det er som å klø seg på ett og samme sted altfor mye, altfor lenge og altfor hardt.

(Forresten; er det noen der ute som vet hva jeg kan oversette "brett" - altså i dataspillsammenheng - til på engelsk??)

Jeg kan fortsatt ikke begripe at noen vil sitte dag ut og dag inn å utvikle spill. Og nå som jeg er opplyst kan jeg heller ikke fatte at noen vil sitte og teste ut spill som andre har laget heller, selv om det ikke er den gammeldagse pappbrettsorten. Ååååååå.....for et liiiiiiiiiv det må være! Altså i negativ forstand! Tenk dere musikken (i tillegg avbrutt av boppetiboppetipiiiiiiiiiip i hytt og pine), de eksplosive fargene, de hjernedøde historiene ("Zorp er en romhelt med en halv hjerne, på grunn av et alienvirus som spiste halve hodet hans. Zorp må reise gjennom tid og rom og 64 kvaratkilometer for å befri planeten Zorpus fra de enorme kjettingene som den onde Xymph har slynget rundt den innen han selv synker gjennom det grønne slimet som truer med å sluke alt og alle").
Akk og ve. Og dobbelt w. Jeg føler sant og si at den grønne gørra sakte tar over hjernen min også, og snart tyter den vel ut av ørene mine ("Mie er dømt til et liv foran dataskjermen. Her må hun tåle tenners gnidsel, skjærende repetitivt språk og dårlige historier. Mens hun fortvilet hytter i været med knyttede never må hun samtidig holde ut; verden trenger hennes oversettertalent. Ellers kunne de jo komme i skade for å ikke oppdage disse meningsfulle spillene").
GAAAAAAAAAAAAAAAAAH!!!!

Andre oversetteroppdrag tas i mot med ubehjelpelig, spontan trampeklapp.

Mer foreldreråd

2009-03-16T23:29:00.004+01:00

Kan jo godt være at det finnes noen der ute som virkelig trenger disse rådene, så jeg deler raust.
Jeg er litt treig for tiden, skal forklare det snart, og i morgen satser jeg på å få svart på alle de løøøøøvely (lovely) kommentarene deres ♥
Sov søtt (hvis du leser dette sent på kvelden) eller ha en nyyyyydelig dag videre så lenge. Og kos deg med rådene.

Parenting do´s and don´ts

2009-03-11T11:40:00.004+01:00

Fra boken "Safe Baby Handling Tips" av David and Kelly Sopp

Snublet over disse, og tenkte jeg måtte dele dem med dere ; )
Jeg har mange fler, så de kommer nok etterhvert tenker jeg!
Ha en fisefin dag.

Akutt bortlengsel

2009-03-10T10:59:00.004+01:00

Hva er greia med Oslofolk??
-Og er det for sent å ikke bli Oslomenneske selv forresten?

Jeg er så LEI av folk som har dårlig tid, tuter når jeg prøver å sette minsten i bilsetet og har døra åpen, folk som ser stygt på deg når du prøver å snu bilen og tvinger dem til å vente i 17 sekunder, folk som ignorerer alle og enhver på banen, kø kø og atter kø, trengsel overalt....Bare for å nevne noe.

Det er godt mulig at jeg blander kortene nå, og at jeg egentlig bare er lei av SNØ, SNØ, og atter SNØ (og vinter, is, glatte fortau og kulde), men allikevel; hva er GREIA?! Er det bare sånn at folk blir mer ampre av å bo så tett? Av å måtte stå i kø og tvinges til å ta hensyn? Egentlig skulle muligens det siste føre til at man ble bedre til å ta hensyn, men Osloborgere har vel en egen evne til å reversere logikk kanskje.

Her om dagen sto jeg og svettet over remmer, belter og spenner i baksetet av den svarte bilen dere ser (med skiboks på). Døra er da nødt til å stå åpen, ellers går det rett og slett ikke i det hele tatt. Bilen sto parkert langs veien, men det var GOD plass til å kjøre utenom døra. ALLIKEVEL finner en "hyggelig" nabo det for godt å TUTE i det han kjører forbi! Jeg blir altså så ufattelig sint av sånt!!

Neste dag var vi i en begravelse, og sto parkert langs en veldig trang vei. Minsten må allikevel inn i setet sitt han, og vi ventet tålmodig til det ikke var biler i sikte. Chris begynner å bale med remmer & spenner (hvorfor er de så kompliserte disse greiene, svar meg på det om dere kan!), og plutselig var det en bil som svingte inn i veien. Han begynte allerede 50 meter unna å tute, og vi skjønte faktisk ikke at det kunne være oss han siktet til. Før han kom nærmere. Han stoppet rett foran oss, det måtte han pga døren, og TUTET!!! Vi sto jo rett foran han; er det noen som har fått en sånn lyd RETT i fleisen?? Vi skvatt jo himmelhøyt!!! For ikke å nevne hvordan Theo må ha opplevd det.
Vi lot ham vente vi, til vi var ferdige. Så sto vi der begge to og vinket han grasiøst (og sarkastisk..) videre.

Men kanskje betyr det siste at vi allerede har blitt like ille som Oslofolk flest? (Og jeg vet jeg skjærer alle over en kam, men la meg få den gleden akkurat her og nå...) Kanskje skulle vi lukket døren og tatt opp igjen arbeidet når den ilske (gamle) mannen var forbi? (Ja, rent bortsett fra at Theo hadde hoppet ut av setet i mellomtiden og slått seg)
-For både Chris og jeg er innflyttere i denne sinte/arrogante/ampre/stressa byen.

Jeg vil vekk! Men finnes det noe sted her i landet hvor folk er hyggelige mot hverandre når man setter barn i barneseter??

Like eller??

2009-03-04T10:51:00.006+01:00

Jeg har som kjent tre barn, men det må vel nesten kunne sies at jeg kun har fått tildelt to støpeskjeer. Barn nr 1 og nr 3 er ufattelig like synes vi, mens nr 2 skiller seg ut ganske mye. Nr 1 og nr 3 er riktignok forskjellige kjønn, noe som gjør at jeg lurer litt på hvordan Elissa kommer til å se ut som gutt....

Er dette bare noe vi foreldre ser, eller ser dere det også?? Kanskje litt vanskeligere å se på bilder enn i virkeligheten? Disse bildene er tatt i forskjellige aldre, og vi synes de har vært like hele veien. Jeg burde kanskje hatt bildene i svart-hvitt, for klærne sier jo sitt om hvem av de to det må være... ; )
For å illustrere hvor forskjellig nr 2 er, tar jeg med et bilde av han fra han var liten:

Veldig annerledes, men VELDIG søt for det ; )

Å lese om seg selv

2009-02-27T15:39:00.004+01:00

Felleskjøkkenet i Lausanne

Først må jeg si TUSEN, TUSEN takk for all hygglige og rørende tilbakemeldinger!

Det er nesten litt surrealistisk at noe jeg har sittet og knotet ned - uten å tenke stort over "komposisjon" - har funnet sin vei inn i et blad som KK. Jeg ser det så tydelig for meg, der jeg sitter ved ett av kjøkkenbordene på felleskjøkkenet i Sveits, med min faste følgesvenn; laptop´en. Det ble faktisk en spøk blant de andre familiene, hun som til stadighet satt (ofte med tårer i øynene) foran denne maskinen ; )

Det var virkelig som terapi for meg å hamre løs på tastaturet, formulere de vonde følelsene jeg hadde rett under huden men som liksom var så vanskelig å få tak i. Når jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, etter å ha sittet ubrukelig og anspent ved en sykeseng, så vendte jeg meg mot Maskinen. Andre hadde kanskje tatt seg en løpetur for å bli kvitt de nådeløse følelsene som borrer seg inn i hodet med lange klør. Men det falt meg ikke inn ;)
Jeg måtte FORMULERE.

Det aller meste som ble brukt i KK ble skrevet for ganske lenge siden nå. Jeg tror faktisk ikke jeg har lest noe av det siden. Det blir litt som bildene fra den verste tiden, jeg krymper meg som om de har sparket meg i magen når jeg ser dem. Ordene jeg skrev den gangen åpner rom i meg, som har fått stå i fred ganske lenge. Når andre leser en setning, så leser jeg hele den dagen det ble skrevet. Kanskje hele uka. I allefall hele den opplevelsen jeg beskriver.

Da jeg fikk artikkelen til gjennomlesning gråt jeg fra første bokstav. Jeg fikk ikke med meg så mye, så jeg tenkte jeg fikk lese det pånytt. Jeg gråt fra første setning da også. Etterhvert har jeg klart å lese alt sammen, og jeg synes det ble veldig bra - i den forstand at det viser et lite glimt av hvordan det faktisk var.

Jeg var kanskje ikke fullt så klar over at jeg kom til å gå igjennom en ny bearbeidelse på grunn av denne reportasjen, men jeg tror i grunn det var det som skjedde. Noe som ble kraftig forsterket av at jeg delte sorgen med venner som nettopp mistet sin lille baby.
Men jeg tror fullt og fast på at alt kan snus til noe positivt. Derfor tenker jeg at jeg nå fikk en ny mulighet til bearbeidelse, og gjennom det en ny mulighet til å komme litt videre i prosessen.

Nesten hver gang jeg ser Sam kjenner jeg en iling i magen, og jeg tenker "takk kjære Gud..." -Og gleden over ham smitter over på mitt forhold til de andre to også, for den saks skyld.
Denne takknemligheten tror jeg om mulig har blitt enda større etter å ha hatt dagboken min på trykk i en uke.
: )

Støvsuger

2009-02-21T20:01:00.004+01:00

Bilde fra www.flickr.com

...Og mens jeg allikevel er inne på dette med manglende rengjøring, så kan jeg like gjerne slå til med en serriøs innrømmelse (som vil overbevise alle som ennå tviler angående min uegnethet som husmorgudinne): Jeg vasker veldig sjelden gulv. VELDIG. SJELDEN. PUNKTUM.

I stedet har jeg dyrket fram en mann som av og til tar en jafs med støvsugeren, når han synes det blir for ille. Ja altså; jeg har fortsatt problemer med akkurat den vinkelen i hofte/bekkenområdet (og dette ække tull engang). Så til min kjæres forsvar: Han ikke under pisken, men han er omtenksom!

Vi synes egentlig vi trenger bedre plass nå, for vi har en ganske liten leilighet for en familie på 5. Men som Chris sier: "Jeg orker ikke å ha et større hjem....bare TENK om vi skulle rengjøre enda større flater enn vi prøver å gjøre nå!"

Trebarnsmora

2009-02-19T09:39:00.005+01:00

Jaja.....Er man trebarnsmor så er man trebarnsmor....

Her er det minsten som har tatt ansvar for egen ernæring og ve & vel. Rester etter forrige brødmåltid er topp! Både fordi brød er sunt, fordi det ikke er sunt (eller moralsk) å kaste mat, fordi det sikkert er mer miljøvennlig, fordi det bygger et robust immunforsvar, og ikke minst fordi det sparer mor for å feie. Jeg har rett og slett fått min egen lille selvgående støvsuger, som bruker brødsmuler i stedet for elektrisitet eller bensin eller hva det nå er støvsugere lever av.

Legg også merke til størmpebukse-looken. Jeg har hørt nye mødre uttale "mitt barn skal i hvertfall ikke bli et sånt strømpebuksebarn, han skal få ha på seg bukser selv om vi bare er hjemme altså!" Så vidt jeg klarer å gjenkalle (hukommelsen begynner å bli litt rusten) hadde i allefall min førstemann ordentlige og gjennomførte antrekk, men ulempen er jo selvsagt at det blir flere plagg å vaske. Dette er jo som kjent SVÆRT miljøUvennlig, så her føler jeg at jeg scorer opptil mange fler miljøpoeng (eller hva det heter) nå enn før. Altså har jeg mitt på det tørre.

Ellers ser dere kanskje at han ser svært så fargekoordinert ut (i allefall er det min ydmyke mening om saken) (eller forresten....ved nærmere gransking av bildene er det kanskje litt kræsj med de stripene, men bær over med meg), men her må jeg bare bekjenne at 1: Det var ikke meg, men min kjære som sto for påkledningen og 2: Det var helt tilfeldig, for nevnte person er fargeblind nemlig.

Jaja! De gale har det godt.

Reportasjetid!

2009-02-17T12:19:00.004+01:00

Forsiden....

...og en liten teaser fra innsiden....

Ja da er bladet i hyllene, så det er jo litt spennende ; )
Jeg for min del har lest dette for lengst, og dessuten har jeg jo skrevet veldig mye av innholdet selv, for ganske så lenge siden (kjennes det ut som...). Jeg kjenner historien ut og inn kan du si, også alt som ikke er med i en kort reportasje. Derfor kan det være vanskelig for meg å vurdere hvordan det hele fremstår, men så langt jeg kan bedømme viser utdragene og intervjudelen et ganske så riktig bilde av hvordan livet vårt var/er.

På slutten av reportasjen står det en referanse til bloggen, og i tillegg har jeg til min store forundring oppdaget at jeg er blitt linket på en eller annen nett-helseside på grunn av innlegget Slankekrigen (vil jeg være slankeforkjemper?? Tru´kke det egentlig, men ingen har spurt meg).
Derfor regner jeg nesten med at det er noen nye fjes her inne, så: Velkommen hver i sær, her skal dere motstand finne...Neida ; ) Her skal dere finne....hm.....Innlegg. (Ikke truseinnlegg)

Tja! Hva finner dere her?? Som teksten til høyre sier kan dere lese om Sam sin historie under Archives (scroll litt nedover og se på høyresideteksten, februar, mai, juni og november 06 skulle vel dekke det aller viktigste).
-Slanking har jeg derimot bare ett innlegg om (må skuffe noen av dere der...hehehe)!
Bortsett fra dette så skriver jeg om litt av hvert; det som skjer i livet, ting man lærer seg langs veien. Jeg synes det hjelper meg å "sortere" ting når jeg setter ord på det, og jeg synes også jeg får "snakket" om ting jeg ellers ikke ville satt meg ned med en stakkars venninne for å få sagt: "Hør nå her FridaGuri: NÅ skal jeg jammen fortelle deg om hva jeg mener om Lukeparkering!"

Ja. Ehem! Dette ble et rotete innlegg! Men uansett: Jeg prøver å være veldig ærlig om livet når jeg skriver, fordi jeg mener det er viktig å få alt mulig ut i lyset. Da kan jeg nemlig f eks avsløre hva det ikke er viktig å være redd for ("Aha! Visste jeg det ikke! Du er avslørt, lille irrasjonelle frykt-troll! Og DER smelter du i solskinnet!!") (Ja, noe sånt...ehem) Dessuten har jeg en god del "lettere" stoff altså, man orker da ikke å gå rundt med en mørk sky over seg til stadighet!

Under innleggene finnes kommentarmuligheter (for dere som ikke er kjent med slikt), og der kan man legge inn kommentarer selv om man ikke er registrert noe sted. Sånn sett kan du også være anonym, selv om jeg foretrekker å ha et navn å forholde meg til - selv om det bare er et nick! ; ) Synes det er koselig med kommentarer, da er det liksom ikke bare enveis dette forholdet...hehehe.

Morsdag

2009-02-13T10:51:00.003+01:00

Ja nå er det jo allerede nesten en uke siden morsdag, men jeg har allikevel lyst til å skrive ned noen tanker.

Det er nå over tre år siden mamma døde, men fortsatt kan jeg bli overveldet av et plutselig savn, en trang til å ringe henne, en tristhet over at hun er borte for alltid. Ikke så rart det kanskje. Men noen ganger kan sorgen anta et litt mer galgenhumoristisk uttrykk, som kanskje allikevel i bunnen er et uttrykk for en tristhet.

-For eksempel ved juletider, når det er ekstra tydelig at mamma ikke er her, kan familien tulle med at vi i hvertfall ikke behøver å spise lutefisk første juledag eller gå unødvendig mye rundt juletreet lenger. Det var nemlig bare mamma som elsket lutefisk, og bare mamma som holdt ut julesang etter julesang med sofaputer som armforlengere slik at vi rakk rundt hele juletreet.
Selvsagt skulle vi mye heller spist tonnevis av ihjelkokt, dissende lutefisk, uten tilbehøret også om det hadde hjulpet, og gått rundt juletreet uten stans i en hel uke, hvis vi skulle velge mellom dét og mamma. Men akkurat det valget får vi aldri, og da får vi heller gjøre det beste ut av det og prøve å lette på stemningen med litt galgenhumor.

Hvert år, uten unntak, kommer morsdag (og farsdag) veldig brått på meg. Jeg er avhengig av en plakat i et butikkvindu eller noe, ellers går det meg regelrett hus forbi. Ofte har jeg styrtet ut og funnet det første og beste, for nåde meg om jeg glemte å gi mamma en gave! Gaver var generelt en utrolig viktig del av mammas liv nemlig ; )

Denne gangen gikk jeg forbi en plakat hvor det sto "Ikke glem morsdag på søndag!" i en krimskramsbutikk, og min første reaksjon var: "Å neeeei, nå må jeg skyndte meg å kjøpe gave igjen! Nei, forresten, det slipper jeg visst. Det var jo litt greit. Billigere for meg...Det er jo også min morsdag, det blir fint!" Og så tenkte jeg: "Hva er det jeg tenker?? Jeg er en rar person...."
-Jeg ville jo selvsagt heller ha kjøpt en gave....Men det er jo bare ikke en valgmulighet. Hm.

Sorg er rare greier. Man finner liksom en måte å komme seg videre i livet på, hvis man da ikke synker helt hen i sorg, og lar det ta fullstendig kontroll.

Denne morsdagen måtte jeg nøye meg med å sende et blunk opp mot himmelen, og tenke at mamma i det minste ville vært glad for å se at vi lever livene våre og har det bra. Kanskje ser hun det også, og kanskje gleder hun seg over det.

Mie + Sam = KK!

2009-02-10T15:00:00.004+01:00

Dette er ukas nummer altså....

*Kremt*: Tam-ta-tat-tat-tat-ta-taaaaaaa! (Det var altså en fanfare, for de som ikke skjønner slikt) Neste uke, uke 8, må dere kjøpe KK! -Det vil si, bare hvis dere vil altså, jeg skal ikke brekke armene deres om dere ikke gjør det...ehem....Men i allefall så kommer det en reportasje om meg/oss der, etter at en meget sympatisk journalist (hei Ellen!) tok kontakt med meg for noen uker siden. Hun snublet over bloggen min da hun gjorde noe research, og ble interessert i historien til Sam. Eller kanskje rettere sagt historien min, som moren til Sam.

Reportasjen heter "En mammas dagbok" og inneholder en stor posjon utdrag nettopp fra denne bloggen, som på mange måter fungerte (og til en viss grad fortsatt fungerer) som både dagbok og "utløp" for meg. Gjennom sorg, håp, fortvilelse, sjokk og det som kjentes som uendelige måneder med uvisshet har jeg skrevet meg gjennom følelsene mine, noe som har hjulpet meg å sortere og "se" problemstillinger og kompliserte følelser og reaksjoner bedre. Det er en grense for hvor mye man kan snakke med venner og familie om vanskelige ting, om igjen og om igjen...og om igjen. Bloggen har for meg vært en mulighet for å ta ting opp igjen og opp igjen, når jeg har hatt behov for det. (Litt vanskelig å forklare kjenner jeg....bær over med meg)

Før noen begynner å bekymre seg; jeg (og vi) føler oss veldig godt ivaretatt og møtt av KK, og dere skal vite at jeg personlig har godkjent hvert ord som er skrevet ; ) Det er en balansegang å dele nok av seg selv, for eksempel slik at andre kan kjenne seg igjen og ha nytte av det, men allikevel ikke dele for mye. For mye kan jo rett og slett bli litt too much hehehehe! Ja. Ehem.
Jeg har valgt å være veldig ærlig, noe jeg også bestreber meg på å være generelt, selv om det koster litt.
Jeg håper at det finnes noen der ute et sted som kan ha godt av å lese reportasjen ; )

Tror bladet er i salg fra mandag 16. februar og ut den uka. Blir litt spennende!

Hva er lykke?

2009-02-06T17:26:00.005+01:00

Bilde er hentet fra www.flickr.com

"Tja, det er vel subjektivt?" tenker du kanskje. Det tenkte jeg og, helt til jeg befant meg på et foredrag om "den moderne foreldrerollen". -Og her må jeg nesten ta en avstikker (allerede). For der satt jeg altså, og tenkte som så mange ganger før: "Hva gjør jeg her?? Hvordan havnet jeg her??"

Altså, jeg er selvsagt klar over at jeg nå har tre barn og at jeg derfor står trygt plantet, minst med begge bena og kanskje med en støttearm eller to, midt i Foreldreland. Og ikke er jeg heeeeeelt yngst blant foreldre heller, men jeg føler meg liksom ikke helt hjemme blant alle de andre foreldrene noen ganger! Der jeg satt og så meg rundt var det vitterlig mange som så endel år eldre ut enn meg, men jeg tror ikke bare det har med det å gjøre heller.....Jaja, uansett (ferdig med avstikker):

Et så komplisert begrep som "lykke" kom vi altså inn på, på dette foredraget (vi er altså tilbake på foredrag). ForedragsGuruen mente, på bakgrunn av forskning visstnok, at lykke, det oppnår man ved en kombinasjon av følgende:

-Tilhørighet til et fellesskap
-Trygghet
-Kjærlighet
-Mestring
-Mening
-Fysisk bevegelse (!)

Det mest skadelige for barn (og sikkert oss andre også...) er visst å være ekskludert fra fellesskapet. Tilhørighet er altså ekstremt viktig, og det er mestring også. - Ja, og så var det resten da, det er også viktig hehehehe ; )

- Dessuten, i følge FG (ForedragsGuruen), oppnåes lykke når ditt største talent krysser verdens behov. Altså når du bruker ditt største talent til å møte reelle behov i verden. Når noen setter pris på at du gjør det du er god på, rett og slett!

Jeg kunne lagt til noen ting for egen del, for eksempel om undergruppen "mening",men jeg tror ikke jeg gjør det. Vil heller høre om noen av dere har noen tanker?

Smalltalk

2009-01-28T10:58:00.006+01:00

Jeg har blitt så ufattelig flink på smalltalk i det siste. Talk for small people. Eller hvis jeg skal være ærlig, og det skal man, så handler det vel helst om monolog. Jeg har blitt flink på smalltalkmonologer!

Det er nemlig noe eget ved å tilbringe hele dager sammen med en som ikke kan si noe forståelig og fornuftlig. Det blir fort litt stille hvis ikke jeg tar ansvar selv. Eller, det vil si: Det blir ikke direkte stille, i og med at vi har mangfoldige leker med knapper og duppeditter som spiller og synger (falskt) dagen lang. Dessuten øver minsten seg på krigshyl/gledeshyl av og til, og tester ut hvor høyt det går an å skrike uten å sprenge trommehinnene sine (mine trommehinner er han ikke så opptatt av).

Men altså. Jeg har oppdaget at jeg prater i ett sett selv, og at mye av det jeg sier ikke nødvendigvis gir så veldig mye mening det heller.

Et eksempel:

"MamamamamamamamamamamamamamaaaaaaMA!"

"Ja, vennen? Var det noe du lurte på tro?"

"....."

"Ja, synes du det sier du? At vi skal gå ut du og jeg? Du og jeg og vi to, seilte i en tresko, treskoen vælva..."

"baba"

"Nei, hva sier du!! At vi skal gå ut i tresko?? Nei vet du hva! Det går rett og slett ikke altså lille tullebukk! Det er jo snø ute må vite! Ett to ett to, én støvel og én sko..."

"?"

"Nei, vi kan ikke gå med én støvel og én sko heller altså. Tror det er best med helt vanlige vintersko jeg."

"....."

"Nei, det er sant, du bruker jo ikke sko du nei. Mamma er jammen en raring, synes du ikke?! HO HO HO HO HOOOOOO!!!"

"Bah"

"Ja det kan du jammen si. Bah. Det tror jeg nesten jeg må si også altså. BAH!"

Et annet eksempel:

*Klapp klapp klapp klapp*

"Jo hjertelig takk du, det var da så altfor snilt, jeg som bare har laget grøt! Men jeg tar det til meg altså, det er ikke dét, og her skal du få en skje.....nam nam nam nam nam! Jommen sa jeg smør. Nei forresten; det er jo ikke smør i denne grøten, fordi smør skal ikke små guttelutter ha før de blir over ett år vettu, fordi det er melk i det. Og da kan du få vondt i magen vettu. Og er du ett år kanskje? Nei du er nemlig ikke det skjønner´u. Sånn ja, åååååpne munnen, flink gutt! Åh, har du fått noen flere tenner? Får mamma kjenne......"

"......*knipe leppene hardt sammen og stikke ut tunga*"

"Å nei, er de hemmelige sier du? Få´kke mamma se? Joa, vææææææær så snill da!! Nei nei....Nå skal jeg bare lure inn en skje....dum di dum di dum...ÅH!!! Der så jeg dem likevel vettu! Mamma lurte deg hehehehehe"

-Og sånn holder vi på. Dvs jeg. Jeg har nå fått en veldig kjekk evne til bare å la munnen gå uten stans, og på én måte så blir det i allefall mye mer morsomt her omkring!

Slankekrigen - det siste tabu?

2009-01-26T14:08:00.004+01:00

Okay så må jeg justere og moderere den overskriften litt da. For det første akter jeg ikke å skrive om slankekrigen slik den framstår på tv. For det andre kan man jo spørre seg om det er tabu å slanke seg i det hele tatt i disse dager. Folk er jo opptatt av helse, sunnhet og skjønnhet som aldri før, og mange gjør da mer ekstreme ting enn å slanke seg!

Men, jeg føler allikevel at slanking er litt tabu. For eksempel tenkte jeg før jeg begynte å skrive at "nei, kanskje det er å utlevere seg litt for mye?" (Hvorfor lurer jeg på det tro??) Og det var da jeg bestemte meg: Opp og fram, og ut på bloggen med det!!
Jeg skal ikke påberope meg å være en nedkjemper av alle slags tabu, selv om det egentlig høres ut som en hederlig tittel. Men ofte synes jeg for mye er tabu i folks liv. Hva innbiller de seg? At noen skal bruke det mot dem kanskje? Men ta eksempelet med slanking. Kanskje folk tenker "Åh, hun er jammen forfengelig assa!" Ja, og hva så? Hvilken skade er skjedd? Blir jeg skadet av at noen evt mener det?

-Så nå vil jeg heise rent flagg: JEG SLANKER MEG! Så det så!
Okay, så har jeg faktisk en god grunn, annet enn bare å ville se slankere ut. Med fare for å undergrave min egen tankerekke om at det også er greit å slanke seg fordi man vil se bedre ut, så er det i mitt tilfelle ikke minst på grunn av den forestående operasjonen.
Jeg trenger å høvle av, og her ser jeg for meg en stooooor ostehøvel, en masse ekstrabagasje (og her ser jeg for meg et fly med overvekt som sliter seg gjennom lufta. Ja, jeg vet jeg er litt rar). Dette er altså en del av den fasadeoppussingen jeg har skrevet om tidligere (samme link).

I mitt tilfelle er dette en overveid beslutning, og jeg er topp motivert. Jeg SKAL og MÅ klare det, og operasjonen virker selvsagt som et veldig bra mål. Dessuten har jeg og en venninne bestilt oss en tur til London om en tre måneders tid, og da skal jeg jammen shoppe litt klær! Ikke noe dårlig mål det heller.

Men hvorfor er det noen som lar seg provosere av slankere? Den boka jeg følger påstår at det blant annet ligger konkurranse (mellom jenter) bak. At når en venninne slanker seg og tar tak i at hun ikke er fornøyd, så føler du som venninne (som kanskje heller ikke er helt fornøyd med helsen/utseende ditt) at du også burde slanke deg, men det orker du ikke. Og da blir det så ubehagelig å ha en slanker sånn midt foran deg hele tiden! Denne vedkommende utfordrer din virkelighetsforståelse, hvor du kanskje har bestemt deg for at det er ok å aldri trene, være litt god å ta tak i her og der, osv.
-Og for all del; kanskje det ER greit, for DEG. Men hva med venninnen? Kanskje hun trenger å gjøre noe med saken, for helsens skyld, for selvtilliten sin skyld, eller hva det skulle være.

Fortjener hun ikke, din gode venninne som du ønsker alt godt, litt støtte??

Bursdagsesongen overstått

2009-01-25T17:40:00.005+01:00

Elissa har fylt fem....

Sam har fylt fire....

Theo har ikke hatt bursdag, men feiret derimot bursdagen til Sam med å spise en god slump blomsterjord (i tillegg til å krabbe, vinke og reise seg opp for første gang samme dagen)
-Og så har jeg fylt 31, men det hadde jeg visst ingen bilder av...Er det ikke typisk.

I tillegg til at Elissa, Sam og jeg har bursdag i desember og januar, så har Chris sin bror, min søster, kjæresten til broren min og pappa også det - altså bursdager i desember og januar. Altså blir det mye virak, stas og feiring, og så blir det dyrt....Særlig fordi jula er midt oppe i det hele! Men så kan man jo også si at da er det meste overstått for et års tid da ; )

Theo har heldigvis blitt helt frisk, og har sørget for å ta igjen de ti prosentene han gikk ned i vekt med GOD margin! Kanskje han synes det er best å være på den sikre siden, i tilfelle det skulle komme et nytt virus på besøk? I allefall har han pakket på såpass mye vekt at vi nå kaller han Tjukken. (Neida, bare av og til, når han ikke hører hehehe)
Det er rart å tenke på at han nå veier over en kilo mer enn Sam veide da vi dro til Sveits. Da var jo Sam 15 måneder (litt over ett år i følge termindatoen riktignok).

Jeg rett og slett GLEDER meg over å ha en liten rund guttekropp i huset, med myke og deilige lår å klemme på! Han er blytung, HURRA!!!!!

Sykehus igjen

2009-01-09T11:31:00.006+01:00

Jammen går tiden fort....Jeg kan ikke begripe at eksamen er over, at jeg har ryddet vekk jula, at Theo allerede er 8 måneder og at jeg befinner meg på skolebenken igjen. -Ja, ikke akkurat her og nå altså, men på onsdagen som var! Jeg skal nemlig ta ett av to fag på skolen denne våren, det andre på nett.

Jeg rakk nesten ikke å snu meg etter eksamen før det ble litt mer spenning i heimen: Theo ble syk, fikk omgangssyken. Dette høres sikkert ut som et relativt kjedelig, mamma-aktig tema å skrive om tenker jeg, men bare vent....(tja, mamma-aktig kommer jeg vel ikke utenom)

Etter to dager lå han bare huløyd og stirret ut i lufta, mens han klaget, klaget og klaget med utmattet stemme. Leppene var helt dradd, fontanellen (den åpningen i kraniet alle babyer har, på toppen av hodet) hadde plutselig blitt innsunken, og han fikk overhode ikke sove. Bare klagde, klagde og klagde....Tynn var han også blitt.

Heldigvis har jeg jo en barnelege-mann, så han tok gutten under armen og dro til jobben på kveld 2. Der tok de en blodprøve, som sjokkerte hele staben. Ingen hadde sett så dårlige prøver på en baby som bare hadde hatt diaré i to dager. Han ble lagt rett inn, for flere prøver. Det ble spekulert på om han hadde alvorlige komplikasjoner i magen og trengte operasjon, men heldigvis fant de etterhvert ut at han "bare" hadde reagert "litt" ekstremt på et helt vanlig magevirus.

Han hadde kvittet seg med stoffer han trengte, beholdt for mye av stoffer han ikke trengte - som salter og syre, og ph-verdien (som skal være 5,5 i kroppen) hadde steget til over 7. Vi hadde altså rett og slett en SUR baby!! (Hvor psycho er ikke det?!)
Dessuten var han ganske dehydrert, selv om han drakk og drakk og drakk stakkars. Ingen mengde drikke han selv kunne få i seg kunne fikse problemet hans, men heldigvis finnes intravenøs væske.

For å si det sånn, så har nok jeg et litt annet perspektiv på slike ting enn andre mammaer. Jeg har en rasjonell side som sier "dette skal gå bra, han er i gode hender. -Og vi har vært gjennom MYYYYYE verre før i denne familien". Den andre siden, den følelesmessige, sier "dette minner meg for mye om andre ting! De kaller det en `uvanlig tilstand´ - hvor har jeg hørt det før?! Hvert øyeblikk ringer Chris og sier `De har funnet at at han har to svulster i hjernen og skal dø´. Jeg kan ikke tro at det skjer igjen!! Hvorfor oss, hvorfor meg, hvorfor vårt barn igjen!!!"
Ja, jeg innrømmer det, jeg tenkte at det kanskje kunne være noen andres tur snart...

Jeg kjente jeg ble overveldet av mange begravede føleleser og reaksjoner, ting jeg trodde jeg hadde kommet over. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de er borte, glemt og ferdigbehandlet. Men det er allikevel en merkelig følelse å plutselig, ut av det blå, være hensatt til en følelsesregister som har vært fjernt fra livet mitt i noen år nå. Det tok ikke lange stunden, på et blunk, et nanosekund, var jeg (nesten) den samme personen jeg var for 3-4 år siden.

Den stakkars lille gutten min måtte rehydreres sakte; hvis de gjorde det for fort kunne komplikasjoner oppstå (som at hjernen sveller...svelg). Vi fikk han hjem etter to dager, 10% mindre i kroppen enn han var før han ble syk, med nålestikk overalt og med et barbert felt i hodet der veneflonen hadde sittet (han fikk altså væske inn i en åre i hodet). Han var ikke på noen måte frisk igjen, men han var på vei.
I tre uker sov han dårlig, men er nå mer eller mindre helt restituert.

Hele opplevelsen var skremmende, både i seg selv og fordi det rippet opp i så mange traumer. Utallige timer har jeg sittet ved en sykeseng før....Nei, det er faktisk helt ubeskrivelig. Jeg klarer for en gangs skyld ikke å finne de riktige ordene for å beskrive det hele.
-Da jeg kom til sykehuset klarte jeg faktisk å spørre etter "Samuel Inchleys rom" forresten...Det sier kanskje en hel del alene det.

Jeg sitter igjen med underfundige følelser. Uansett hvor lang tid som går, hva som har skjedd i livet siden Sam ble født (og mamma døde), så vil jeg bli konfrontert med traumene med ujevne mellomrom. Noen ganger har jeg valgt å finne dem fram, for å betrakte dem og bearbeide dem sammen med andre, eller alene. Jeg er forberedt da, har bestemt meg for å stille meg ansikt til ansikt til duell med dette "noe".

Men andre ganger hopper de plusetlig fram fra bak det hjørnet jeg skal til å gå rundt. Jeg er totalt uforbredt. Med ett drar jeg pusten en dobbelt gang, svelger samtidig, øynene mine utvides og blikket skjerpes. Jeg kjenner sitringen i magen, de elektriske sjokkene som begynner et sted i mitt indre og stråler ut i fingre, tær og hodebunn i rask takt. Fight or flight. Det blir som regel fight.

Livstegn

2008-12-08T09:08:00.001+01:00

Hallois

Jeg er blitt grepet av eksamensjaget, derfor stillheten fra min side....Jeg har derimot siste eksamen i morgen (litt sent å gi denne beskjeden mao..), så da er jeg tilbake fortere enn dere aner!

Men jeg må si med en gang: Mye har forandret seg siden Theo ble født! Blant annet er det VELDIG begrenset når jeg får lest, i og med at jeg er avhengig av at han sover. Når han først gjør det så skal jeg rekke alt annet også, som å dusje for eksempel ; )
Dessuten må jeg liksom være i riktig "modus" jeg da, for å i det hele tatt få satt rompa på en stol med en bok foran meg..Ikke alltid at jeg er i det hjørnet AKKURAT når Theo sovner! (For eksempel har han nettopp sovnet, og her sitter jeg!)

Den andre store forskjellen er nok at jeg nesten ikke eier motivasjon til å gjøre skolearbeid. Det koster meg helt enormt mye selvdisiplin å sette meg ned med arbeidet. Jeg har slitt meg gjennom fag før altså, for ALL del (nesten alle fag..), men nå gir jeg fullstendig blaffen liksom. Før har det i allefall synes som at frykten for å feile på eksamen har vært større enn aversjonen mot bøkene, mens nå er det liksom ikke så farlig med hele greia.

-Egentlig må jeg nesten si at jeg omsider har fått smake på holdningen "erresåfarligda!" Og akkurat dét tror jeg ikke er så dumt!
(Skal skrive mer om det når jeg har lagt morgendagen bak meg....)

NUH må jeg finne fram bøkene igjen....for siste gang i år....kom igjen Mie....Grav fram siste rest av motivasjonen.....oppløpssiden nå...i morgen er det over....SUKKKKKKKKKKKKKKK

Fasadeoppussing

2008-11-20T15:29:00.001+01:00

(Bilder fra Google)

Aldri hadde jeg trodd jeg skulle få se innsiden av en klinikk for kosmetisk kirurgi. Men nå har jeg det. Og ikke på en undercover Frk. Detektivaktig måte heller. Mer på en jeg-er-uperfekt-og-må-fikses-måte.

Det var som å tre inn i et Underlig Rike fylt med pene innbyggere. Til og med kaffen på venterommet var gratis! Ganske uvanlige tendenser vil jeg si, og bare enda et talende tegn for meg; her følte jeg meg jammen som en Alien gitt! Til og med kaffen....tør jeg å ta, eller er det en skjult penge-putte-kontrapsjon noe sted her? Det endte med at jeg satt meg ytterst på en stol, uten kaffe, og ventet på å bli bedømt/vurdert/sett opp og ned på.

Før jeg visste ordet av det "her er de visst fryktelig presise også!" kom en fyr med scrubs på (ja, han så rett og slett litt amerikansk ut vil jeg si) og sa myndig: "Hei, (navn), kom her!" Ikke et smil, bare en bestemt håndbevegelse mot Rommet....

Ja, nå kunne denne historien blitt veldig lang, men kort sagt: Oppussingen av mitt ytre er i gang!
-Og før dere alle besvimer av forskrekkelse over min kanskje overraskende lemfeldige omgang med plastisk kirurgi, så vil jeg presisere følgende:

-Jeg fikk en VELDIG stor mage under siste svangerskap (egentlig hver gang, men verst sist)
-Dette har ført til MYE ekstra hud, som henger som en sekk over buksekanten og gjør at jeg ser 5 måneder gravid ut og kun passer i gravideklær
-Når man er gravid deler magemusklene seg vertikalt på midten og går ut til sidene, for deretter å gradvis lukke seg igjen etter fødselen
-På meg vil ikke musklene lukke seg, jeg har en åpning i muskulaturen på mer enn 5 cm fra brystben til skamben hvor tarmer og innvoller "tyter" ut...hvilket er ømt, som betyr at jeg på en måte har en eneste stor, gigantisk brokk, og som gjør at jeg har et magemål på 94 cm for tiden!

Jeg er altså nødt til å opereres, for å sy sammen musklene og dytte inn tarmene og slikt...Jeg har ikke egentlig noe valg.

Allikevel føltes det rart å gå inn på en plastikk kirurgisk klinikk, for jeg skal gjøre operasjonen på en privat klinikk her i Oslo. Staten betaler, men bruker altså private for å få unna køen.
Det er liksom noe med holdningen, at man selvsagt må få vekk sånne mager som føltes litt rart å konfronteres med på en måte.
Vanskelig å forklare i grunn. -For jeg innrømmer gjerne at jeg ikke synes magen min er fin, og at jeg mer enn gjerne blir kvitt den!

Kanskje jeg egentlig bare var heldig som slapp å ta den avgjørelsen selv? Nå har jeg liksom det moralske på det tørre; jeg må ha operasjonen, av medisinske grunner. Jeg kan forsvare meg mot de hevede pekefingrene som sier "det er forfengelighet! Altfor drastisk! Man må godta seg selv som man er!"

Hm...føler meg litt delt i grunnen! Men hvor går egentlig grensen hvor man blir for forfengelig? De fleste er enige om at forskjønnelser som en hårklipp, hull i ørene, kanskje en dæsj hårfarge, litt (eller mye) sminke, en diett i ny og ne når rumpa blir for stor, litt trening for å få definerte, fine muskler osv er greit nok.
-Noen trekker linja ved kirurgi, men bruker det andre igjen vil kalle umoralske summer på dyre kremer mot rynker....

Er det viktigste kriteriet at en selv er fornøyd??

Du er du og du duger (??)

2008-11-05T10:24:00.004+01:00

Nylig ble jeg oppfordret om å skrive ned min kjæres mange morsomme utsagn i en fin bok, slik jeg gjør med barnas underfundigheter. (Det var ikke han som foreslo det) Min kjære er nemlig, som mange vet, britiskfødt. Han har bodd i Norge i over sju år, og det skal i rettferdighetens navn sies at det blir lenger og lenger mellom hvert morsomme språklige feilsteg.

Det triste er at jeg ikke husker så mange av disse perlene lenger, og selvsagt skulle jeg hatt en egen liten bok reservert til formålet. (Det eneste jeg husker er mine mange hysteriske slå-meg-på-låret-og-hiv-hodet-bakover-mens-jeg-kjemper-for-luft-utbrudd)
Jeg tror riktignok grunnen til at jeg ikke har en slik bok er at min bedre halvdel pleier å se litt betuttet ut når jeg sitter der og skoggerler ubehjelpelig, og at jeg på en måte føler jeg har ydmyket han (mer enn) nok i selve snubleøyeblikket. (Det skal sies at vi pleier å bli gode venner igjen, og at han heldigvis ikke er særlig selvhøytidelig)

Nå som vi har små barn skjer det stadig vekk at Chris oppdager f eks barnesanger eller barnetv-serier som jeg har vokst opp med. "Reparere reparere" eller Labbetuss har bursdag virker med ett litt mindre logisk og heller mot den bisarre siden, når jeg får se det gjennom min kjæres forundrede øyne. Nylig hadde vi et kremeksempel:

Chris hadde vært med Elissa på søndagsskolen, hvor de sammen hadde lært sangen "Du er du og du duger". En sang jeg har kunnet siden jeg var liten, en sang jeg ikke har reflektert stort over. På vei tilbake til bilen sang far og datter av full hals bortover Oslos gater (ikke flaut i det hele tatt), i to forskjellige toneleier forøvrig. Chris begynner å sette minsten i barnesetet, mens han elegant og selvfølgelig skreddersyr sangen til han (jfr Theos sugetalent) på følgende vis:
"Du er du og du suuuuuger, du er du og du suuuuuger, du er du og du suuuuuger, ja du passer perfekt i Guds favn"
-Jeg fikk selvsagt latterkrampe, og det gjorde etterhvert sang-radbrekkeren også, da han innså feilgrepet (mens vi prøvde å overbevise barna om at det IKKE er morsomt å synge noe sånt til noen!!!)

Jeg tenkte med meg selv at "KJEMPEFINT, nå er den sangen helt ødelagt for meg, og hver gang noen synger den kommer jeg bare til å bryte sammen i fniseanfall." Men så mente Chris at egentlig måtte vel sangen være enda mer korrekt med ordbyttet! (Et eksempel på nye øyne på "gamle ting") I den originale versjonen er det altså fordi du duger at du passer perfekt i Guds favn. I den nye, og i følge min kjære - forbedrede utgaven, er det fordi du SUGER at du passer perfekt! Mye mer teologisk riktig, mente min mann begeistret!

-Jeg tror allikevel ikke at du kommer til å finne meg på barnemøte syngende på "Du er du og du suuuuuger...."

Glede + sorg, dvs livet

2008-11-03T22:44:00.002+01:00

I går hadde vi barnevelsignelse (i stedet for dåp) for Theo, var han ikke fin kanskje? ; ) (Og endelig passer hentesettbuksa (som er omtalt under Hentesettet i bruk og Strikkeveiruset!! Det andre er blitt for smått...)

Sist vi hadde barnevelsignelse satt mamma i en rullestol, ganske neddopet av morfin, helt foran så hun skulle få med seg alt. Sam var ikke frisk i det hele tatt, og han kastet opp foran hele forsamlingen (noe han gjorde hver dag). Vi måtte til med sugemaskinen som vi "støvsugde" tuben i halsen hans med, så han ikke skulle kveles i oppkast...Ja, nå skal jeg ikke rippe mer opp i alt det der, men poenget er at tankene naturlig nok går til forrige gang vi hadde en slik begivenhet i familien.

Denne gangen manglet mamma, og selvsagt var det rart. På forhånd bestemte jeg meg allikevel for å fokusere på at det skulle være Theos dag, en gledens dag. Livet vil jo alltid være fullt av både sorg og glede, og noen ganger handler det om å velge hva en vil ha i fokus.

Vi hadde en veldig fin dag, med besteforeldrene fra England her til og med, og Theo sjarmerte selvsagt hele familien og hele Filadelfia i senk ; ) Han satt der så rolig og fornøyd på armen til mannen, kikket litt forundret på alle menneskene som plutselig så på han, mens han sparket den ene hælen forsiktig i bleia. (Det lager jo en slik fin "poff"-lyd!) Han gikk fra arm til arm, slik det sømmer seg på en slik dag, og ble bare av og til litt overveldet av det hele ; )

I dag, dagen etter velsignelsen, er det tre år siden mamma døde. Været har vært sånn som det var den dagen hun døde. Vi var midt i pølse-i-brød-middagen da telefonen ringte for tre år siden, men i dag har vi spist fisk.
Jeg er tankefull i dag. Sliten fra i går, Theo våknet klokken seks i morges for sikkerhetsskyld...
Jeg fortalte Sam og Elissa at det i dag er tre år siden mormor døde. Sam overrasket meg veldig med å si at "Ja, og jeg savner henne veldig!" "Gjør du virkelig det?" sa jeg, litt paff. "Ja, veldig! Og jeg er lei meg for at hun døde. Men hun er i himmelen, da." Sa han. Og så spurte jeg om jeg kunne få en liten klem siden jeg var litt lei meg jeg også, og så klemte vi hverandre litt og trøstet hverandre. Rare greier. Han husker henne jo ikke, og jeg snakker ikke mye om dette til barna. Kanskje han rett og slett husker at vi var ved graven hennes en lang stund i fjor, og at vi snakket mye om sorg og savn da (selv så liten han var)?

Jeg spurte Elissa, som hørte alt dette, om hun var litt lei seg også, men da så hun litt oppgitt på meg og sa "Men jeg har jo nesten ikke truffet henne jo!!" Veldig legitimt det også må jeg si! ; )

Hm. Rar dag. Har ikke fått gjort stort, men sånn er det bare.

Livet går videre, med store og små gleder, og noen sorger også.

Venstrehåndsarbeid

2008-10-29T23:37:00.003+01:00

Bra illustrasjon elleh?! Over skuldra vettu. Åh, for en kunstner jeg er!

Nei NÅH!!!! Nå må jeg jammen få skrevet ned noen av alle disse tankene jeg går rundt og funderer på!!! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i noe Amelié nylig skrev, nemlig at man går og skriver innlegg i hodet gjennom dagen men at inspirasjonen er borte vekk når man setter seg ned for å skrive. For min del har det mye med å gjøre at jeg prøver å være student, i tillegg til at jeg er hjemme med Theo...

-Apropos dét; han er nesten 6 måneder allerede!!! Og jeg som synes det var nettopp at jeg kom hjem fra sykehuset med en svær babygutt på armen!

Men over til temaet mitt: Jeg har drevet med et prosjekt i høst, nemlig å fininnstille min (manglende?) evne til å gjøre studier "sånn litt over skulderen", altså uten å ta det for seriøst. Og uten å bry meg nevneverdig om at jeg kanskje ikke kommer til å få gjort alt jeg burde.

Det er VELDIG vanskelig.
For ei som er vant til å gjøre sitt beste uansett.

Jeg prøver å si følgende til meg selv, for å oppdra meg selv litt og snakke litt fornuft inn i tilværelsen:

-Hvem bryr seg (andre enn du) om hvilken karakter du får?
-Er det så farlig om ikke alt blir gjort?
-Skal Metode og Dataanalyse få styre hvorvidt du har en fin dag? (Dette er et retorisk spørsmål, og svaret skal være nei)
-Er barna dine viktigere for deg enn Orgainisasjonsteori? (Og riktig svar er her ja)

Jeg har noen flere oppbyggelige fraser og poengtert retorikk som jeg slår meg selv i hodet med (noen ganger av typen "herlighet din kontrollfrik, fortjener den ikke-obligatoriske innsendingsoppgaven at du forsurer livet ditt med dårlig samvittighet?!), men dere har vel fått med dere poenget.

Men på tross av veldig enkle spørsmål med veldig opplagte svar, så må jeg bare erkjenne at jeg må jobbe med meg selv nesten daglig. Jeg ønsker ikke å bruke all ledig tid på skolearbeid, derfor gjør jeg ikke det heller. Såpass langt har jeg i allefall kommet....Men den dårlige samvittigheten, det som veier så tungt og som gjør at jeg ikke kan glede meg fritt over livet, se dét var verre! Så derfor må jeg bestemme meg hver dag for å ikke la det styre meg.
-Jeg ønsker ikke å se tilbake på Theos babytid, den siste babytiden (hvis det blir som jeg har tenkt... ; ), som en periode fylt med tyngden av umøtte krav - fra meg selv. Jeg KAN jo ikke la denne absurditeten få styre hvordan jeg har det!!!

Så jeg driver altså å gjør skolearbeidet mitt med ett øye lukket, med venstre hånd, mens jeg plystrer på sangen "jeg driver egentlig ikke med pensum, jeg har egentlig permisjon, lalalalalalalalaaaaaaa, jeg har snart eksamen, men det er egentlig bare en heeeeelt vanlig daaaaaag hvor jeg setter meg på t-banen og reiser til et steeeed....lalalalalalaaaaaaa"

Jeg driver og leser en bok hvor forfatteren foreslår at man skal prøve å finne én ting hver dag som man kan bli "forelsket" i. Noe man kan glede seg over, for å fokusere på de gode tingene i livet i stedet for bekymringer. Det prøver jeg å gjøre, og det funker egentlig ganske bra! Et høstkledd løvtre.....Nysnø som knirker....Elissas rare vitser....Sams latter....Theos nesegruse kjærlighet ; )

Et lite tips til alle andre som har en hang til bekymring og eget forventningspress.

Kult ord

2008-09-28T18:23:00.001+02:00

Bildet (av meg) er manipulert fram på www.yearbookyourself.com

I dag vil jeg gjerne slå et slag for det stilige ordet "lumpen".
Lum - pen.
Jeg hørte det på radioen her om dagen, og det slo meg at det sikkert er flere år siden jeg hørte det sist! Det er kanskje ikke det mest positive ordet jeg kunne ha løftet fram fra glemselens slør, men jammen er det en fin schwung over det. Synes jeg i allefall. "Det var lumpent gjort" liksom. Det er nesten på samme planet som "sjofelt!" Faktisk, når jeg tenker meg om, så tror jeg aldri "lumpen" (eller "sjofel") har vært en del av mitt vokabular. Er det kanskje et litt 50-talls ord dette her? Som gikk av moten?

Egentlig synes jeg ikke lumpen har en veldig negativ klang, men det er muligens fordi jeg hører med mine 2008-ører. I gamle dager var det kanskje veldig krise å bli kalt lumpen? Kanskje ble du sosialt utstøtt hvis du fikk denne merkelappen?

Når jeg ser for meg en lumpen skøyerfant så tenker jeg meg at han kanskje har gjort en flue fortred, men større dyr kan han da virkelig ikke ha såret! Kanskje har han vært obsternasig eller littebittegrann utspekulert (på en humoristisk måte), men ondskapsfull har han liksom ikke vært (føler jeg).
Muligens blir det litt annerledes hvis man setter lumpen foran slubbert. En lumpen slubbert har vært hakket mer utspekulert, på en litt mer slem måte. Antagelig er han en lurendreier også.
-For ikke å snakke om en lumpen lurendreier! Først nå kan vi snakke om en som er kalkulert slu synes jeg!

Uansett: Dette må vel være et ord som er rede for å bli trukket fram i lyset igjen? Som gamle cordfløyelsbukser som plutselig er high fashion igjen? Språket vårt er jo som kjent blitt fattigere med tiden, selv om setningen "jeg ble helt sånn... HALLO-O! liksom, og da sa han liksom sånn....we-hey, take it easy baby, og da sa jeg bare sånn JADDA! Akkkurat liksom, DOH! Erre muli??" selvsagt viser at vi har utviklet nye vendinger med tiden.

Mulig bruk:
-Åh, du er lumpen assa! (Sagt med litt ærefrykt)
-For en lumpen sveis (i samme gate som frekk sveis, altså noe veldig attråverdig)
-Jeg trenger å bli litt mer lumpen (sagt av kvinne 50+ som ikke klarer å si nei)
-Oj, lumpent da!! (i stedet for "fett")

Hva synes dere? Skal vi ikke strebe etter å berike språket vårt litt? ; )

Tullerullefant

2008-09-17T16:25:00.002+02:00

Fnuskelusk, knaskefnask, knertebert, soselos, tullebull, krøllebøll, tullerusk, snuselus, koseklump, klumpedump, sprellefant, kosegutt, tullerulle, lillebill, tøysekopp, tullefrans, masekopp, elsklingskoselose, franselanse, gulpegutten, bullibulli, snuskerusk, kosekose, pusilus, skravlefant, prategutt, mammas elsklingsklump, moroklump, krøllikrøll, kilekile, snufselufs, sølekopp, tulleloppe, pjuskefnuskelusk, godgutt, maskotgutt, mammas lille favorittbabygutt, verdens beste, mykeste, deiligste, vkreste koseligste lille baby!

Tullenbullerullesullebullibullitullerullesnuskeluskkrøllikrølldikkedikkkilikile borte-borte-titt-tei! nammenammelillerullesnuskesnuskekosekosetullitullibullikrafseknafse bla bla bla bla......tulletulletulle.....zzzzzzzzzzzzz......heisannsveisann! Sultengutt? JAAAAAAA, jippi! spisespiselillebaby, kosekosekosekose, raperaperape, sovesovesovesove....zzzzzzzzzzz

-Er det rart en stakkars mammahjerne må kjempe seg gjennom tykk tåkeheim og grøt i hue når hun skal finne studenthatten sin??

Spillutviklingstalent

2008-08-09T22:35:00.004+02:00

Retter herved en takk for et velrettet tupp i baken og ut av bloggdvalen fra Caroline ; )

Elissa utøver sitt tegnetalent

Min datter på 4 1/2 har plutselig lært om "talenter", uten at jeg eller noen andre jeg kjenner kan påstå å stå bak lærdommen. Jeg skulle gjerne tatt æren for å ha lært henne om dette fenomenet, som en del av en god, kristen oppdragelse. Men nei, læren om at forskjellige mennesker innehar forskjellige talenter står bladet "Fairies" for. I all hovedsak fortelles det visstnok historier om Tingeling i vedkommende blad, og atter en gang skulle jeg ønske jeg var en bedre oppdrager enn den jeg noen ganger føler jeg er: Jeg skulle ha lest bladet på forhånd, altså før hun "leste" det selv (hun er tross alt ikke gammel nok til å lese), og aller helst skulle jeg gjerne visst hvor hun faktisk fikk det fra (bladet altså). Ehem.

Uansett; min lille datter er voldsomt opptatt av hvilke talenter hun og andre har for tiden, og hun utøser generøst sin visdom om temaet til alle som er interessert (eller ikke). Her om dagen utbrøt hun gledesstrålende, som bare en fireåring som nettopp har oppdaget en fantastisk sannhet kan: "Mamma, jeg tror alle i vår familie har samme talent jeg!" "Å ja, hva kan det være da tro?" spurte jeg interessert. Elissa svarte med et spørsmål: "Har du hjelpetalent?" "Tja, jeg er jo ganske god på å hjelpe, så ja - det har jeg antagelig." "Ja, det har du!" sa fireåringen med henrykt overbevisning. "Og pappa har hjelpetalent, jeg har hjelpetalent, og Sam har hjelpetalent!"
Etter denne utøselse av innsikt stoppet det plutselig opp. Hun kom øyensynlig på at vi nylig var blitt flere i denne familien. Og minstemann skapte problemer for teorien! Hun tenkte seg om litt, la hodet på skakke, og med et jaja-det-er-ikke-så-farlig-at-tenkerekken-ikke-holdt-helt-inn-neserynk sa hun: "Men Theo har ikke hjelpetalent da, han har bare sugetalent!"

Alt pratet om tegnetalent, generelt kunstnertalent, tisse på do-talent, syngetalent og stjeletalent (tyver må i fengsel så dette talentet er ikke å foretrekke) fikk meg til å begynne å lure på hvilke talenter jeg har. Alle mennesker har vitterlig talenter, så hva i huleste er mine? Noen ganger kan det være greit å oppsummere litt synes jeg, talenter skal man ikke overse eller undervurdere! (Der smalt plutselig oppdragertalentet til!)

Jeg kom til at jeg blant annet har overse-rot-talent (et talent jeg fikk i gave da jeg fikk barn), bli-stresset-talent (dette er ett av de talentene man kanskje skulle vært foruten), trøste (og bære??) talent, sovetalent (dette talentet har utviklet seg over tid, nå kan jeg sove gjennom mange, mange decibel) i tillegg til et generelt jongleringstalent (dette talentet eies av de fleste mødre).

Men. Det er noen talenter man ikke har. Det er klart at man (jeg) kan fokusere på et utviklingspotensiale rundt dette, og at all utvikling starter med en innrømmelse av tingenes tilstand. Men i stedet for å fordype meg i utleverende selvinnsikt ønsker jeg herved å henlede oppmerksomheten til fenokmenet TM(J)IHOSM(J)HIVH (Talenter Man (Jeg) Ikke Har Og Som Man (Jeg) Heller Ikke Vil Ha). Det er nemlig ett spesielt talent jeg nylig ble klar over at jeg ikke har som jeg heller ikke har noe behov for å utvikle; nemlig Spillutviklingstalentet.

Jeg hater spill. Av alle slag. Det er medfødt tror jeg, eller til en viss grad tillært gjennom barndommens hysteriske taps-utbrudd - fra flere familiemedlemmer enn meg selv. Det slo meg her om dagen (da jeg tenkte på talenter og hva jeg skal bli når jeg blir stor parallellt) at den verste jobben jeg kan tenke meg må være å være spillutvikler. FOR et mareritt. Å måtte spille spill dagen lang, tape og vinne (hva er verst egentlig?), skille mellom hva slags spill som bør vrakes og hva som faktisk er bra (hva i all verden kan være bra??). For ikke å snakke om at man (jeg) ville blitt konfrontert med perfeksjonismens og konkurranseinstinktets mange stygge ansikter opptil flere ganger om dagen.

Nei huff! Noen talenter skal jeg holde meg unna kjenner jeg. Det får holde med de talentene jeg har, og til nød kan jeg fokusere på utvikling innen lukeparkering, parkering i trange (og lave) garasjer, parkering i parkeringshus og ved nærmere ettertanke kanskje parkering generelt (bare fleiper; jeg har faktisk parkeringstalent).

Uansett synes jeg det var en litt spennende tankerekke min datter presenterte meg for, hvor alt man er litt flink til kunne presenteres som et fantastisk talent! Det kan jo til og med dreie seg om ting bare en selv gjenkjenner som et talent, sånn som det med hjelpetalentet (Elissas "hjelping" er ikke alltid så veldig til hjelp, for å si det sånn...). Men her kommer kanskje det fineste inn: Sånn jeg ser det kan et talent være en uutviklet kime som ligger klar, en uåpnet gave om du vil!

Tiden som går og går og aldri kommer til bloggen

2008-07-07T14:43:00.001+02:00

Theo 5 uker gammel, altå en stund siden nå!

Når man har merkelige drømmer om at man har sendt en mail (eller var det sms?) til en eller annen med kompliserte forklaringer på Pilatesøvelser (det kan altså ikke ha vært på en kort sms...) som så ved en feiltagelse havner på bloggen og (i drømmen) tenker: "Ja ja, da er det i allefall en oppdatering der!", ja da vet man at det er på tide å oppdatere bloggen!

Tid, det er et relativt begrep har jeg fundert meg fram til. I dag er Theo faktisk 2 måneder allerede, og jeg synes det har gått helt ubeskrivelig fort! Da jeg nevnte det for Chris i dag og lurte på om ikke han var enig, så sa han "nei, jeg synes det har gått i et helt vanlig tempo." Han tar selvfølgelig helt feil, tiden HAR gått fortere enn vanlig.
Det er liksom noe å gjøre absolutt hele tiden, hele dagen og omtrent hele natten - føles det i allefall som! Særlig nå som de to største er hjemme fra barnehagen på en 6 uker lang sommerferie. Heldigvis har Chris også ferie det meste av den tiden, ellers er det mulig det hadde kokt litt vel mye oppe i hodet mitt!

Vi har det egentlig veldig fint synes jeg, selv om været gjør at vi alle 5 sitter litt mye inne i en leilighet som begynner å bli i trangeste laget.
Elissa og Sam virker fortsatt ikke sjalu på den nye lillebroren, og krangler fortsatt om å få gi han smokken og gulpekluten.

To ting er derimot sikre, og det er at denne lillebroren kommer til å bli 1) vant til røff behandling og 2) kommer til å få godt immunforsvar. Sam står for mye av grunnen til dette; han gir Theo røffe kysser og klemmer stadig vekk og slipper han i sofaen (hvis jeg ikke er rask nok) når han er lei av å holde han på fanget. Når jeg snur ryggen til i et øyeblikk eller f eks er nødt til å ta en tur på kontoret (les; do), så hender det småtassen får seg en litt kraftig gyngetur i vippestolen. Eller en møkkete storetå i munnen...og han vet ikke bedre enn å suge i vei på det som kommer i nærheten av munnen...ehem. Mor blir litt stressa innimellom kan man si! Heldigvis tar Theo det hele med stor ro, og mottar det aller meste med avslappethet og selvfølgelighet.

Nå som jeg får vært mye sammen med barna har jeg begynt å legge bedre merke til alle de rare tingene de sier for tiden, og her er et lite utvalg:

"Bæ bæ lille lammene har bjelleklang rundt halsen!" (Sam, på hytte på fjellet i forrige uke)
"Se, grasklippere!" (= Klesklyper, Sam det også ; )
"Det er litt vanskelig, jeg har ikke brillene mine i dag" (Elissa "leser" høyt fra mammas bok)
Også var vi på Maihaugen, og jeg hadde nok påpekt litt mange ganger at ting var gamle der. Da jeg sa "se på den gamle bilen!" pekte Elissa gledesstrålende på en due på bakken og sa: "Ja, og en gammel due!"
Sam liker "sønnøp" på pølsene, og Elissa forteller historier om folk som får "femten millioner tusen tjue gaver!!"
Ellers får vi stadig se sirkus og teater, med Elissa som presentør: "Herre og Damer! Her kommer.....TIIIIIIATEEEEEEEEERET!!!!!!!!!!!"

Hehe, vi må ganske ofte skjule smilet i skjegget for tiden.

Det var et aldri så lite innblikk i tilværelsen min. Kanskje klarer jeg også å tenke noe smarte tanker etterhvert som jeg kan dele med dere, skal bare riste ut bomullen jeg kjenner mellom ørene først. Mistenker at den blant annet henger sammen med nattlige stunder der mor sitter med lett nikkende hode og en sulten liten kropp på fanget... ; )

Prinsen som ikke ville bli keiser

2008-05-30T12:35:00.003+02:00

Det var en gang en mamma som skulle føde sitt tredje barn. Hun hadde to mindre hyggelige fødselsopplevelser bak seg, og vurderte derfor fram og tilbake i 9 måneder hvorvidt hun skulle ta sjansen på å føde eller om hun skulle kjøre "safe" med et planlagt keisersnitt. Med keisersnitt måtte hun ta en operasjon med påfølgende restitusjonstid på kjøpet, men hun ville i allefall vite med sikkerhet at barnet var trygt og at forløpet følger samme forutsigbare prosedyre hver gang. Ingen usikkerhetsmomenter av betydning, en steg-for-steg plan som følges igjen og igjen.

Innerst inne hadde hun et ønske om å få oppleve det som mange snakker om; en fødsel hvor alt går som det skal, hvor man makter å jobbe på lag med kroppens instinkter, hvor barnet blir forløst på en trygg og fin måte, hvor man kjenner seiersfølelsen og mestringen, og ikke minst hvor mor virkelig kan kjenne den umiddelbare kontakten med barnet sitt på en spesiell måte.
Samtidig visste hun også at noe slikt kan man ikke bestille, og til slutt torde hun ikke å gamble. Hun bestemte seg for å gå for det scenariet som føltes mest forutsigbart og trygt.
Keisersnittet ble planlagt til morgenen 8. mai, 6 dager før termin.

Mammaen visste at det var en sjanse for at fødselen kunne starte før 8.mai, særlig fordi det var tredje gangen. Hun gjorde derfor en avtale med seg selv og med sykehuset om at hvis så skjedde så skulle hun gi fødselen en sjanse. Men ved første tegn til panikk og frykt skulle hun få lov til å gi seg - og sykehuset skulle ta over og sørge for et keisersnitt på kort varsel.

På kvelden 6. mai ble hun overrasket av gode venninner som sørget for en koselig babyshower. Etter 10 minutter hjemme hos vertinnen skjønte mammaen at noe var på gang! Utover natten ble tegnene tydeligere, og halv seks på morgenen 7.mai begynte riene. Mammaen måtte holde ut hjemme til de andre to barna var trygt levert i barnehagen, og så bar det rett til sykehuset. Der måtte hun og pappaen være hele dagen, og mammaen kjente at hun var godt tatt vare på av flinke jordmødre som tok seg god tid, og epiduralen sørget heldigvis for at smertene var overkommelige! Hun klarte å spille på lag med kroppens signaler, hun følte seg trygg og begynte å tro på at dette skulle hun klare!

Da jordmor nummer to begynte å hinte om at barnet kanskje ikke ville dukke opp før etter at jordmor nummer tre hadde entret scenen, fant mammaen ut at nok var nok; hun var utslitt, og nå skulle barnet ut! Pressriene begynte, og på tross av at babyen kom ut med hånden inntil fjeset sitt og det derfor var heller vanskelig å få ut hodet, så tok denne siste fasen heldigvis ikke lenger enn en halvtime. Da hodet endelig kom dro han likegodt hånda inn igjen og la den kjekt på tvers over brystet...Han ble stående med hodet ute, bom fast, og begynte å bli blå i fjeset...Det ble litt hektisk en liten stund, en annen jordmor kom til og hentet ut armen, og deretter ble mammaen overrasket over hvor vanskelig det var å få ut kroppen: Jordmoren dro og lirket, og hun fikk beskjed om å presse igjen, og så igjen!

Da mammaen fikk den lille skapningen opp på brystet sitt la hun merke til at han dekket det meste av overkroppen hennes, og han kjentes så tung ut! Hun kjente litt på han med hendene sine, fikk øye på noen tykke kinn, en dobbelthake og noen lubne og gode hender og hun utbrøt: "Han er jo helt ENORM!!!" Hun, og de andre i rommet, begynte å forstå hvorfor kroppen måtte presses ut i tillegg til hodet...

Pappaen ble med ut for å veie den lille prinsen, og kom tilbake med et lurt smil rundt munnen; "5,1 kg!"

Mammaen var helt utrolig fornøyd med seg selv etter at alt var over, hun hadde klart det! Og hun hadde ikke vært redd! Lykkefølelsen, mestringen, alt føltes helt rett denne gangen. Hun følte seg som den flinkeste, lykkeligste, heldigste trebarnsmammaen i hele verden! Og pappaen var så stolt og glad at mammaen ble rent rørt ; )

Endelig var det over, etter 9 måneder med mange tanker, bekymringer og forberedelser. Og for et resultat! En frisk, fin, stor, vakker, robust liten kar, som umiddelbart smeltet mammaens hjerte....

Gravide bilder!

2008-05-25T11:02:00.001+02:00

(Orddelingen er med vilje altså)

Jeg er klar over at ting komme i litt feil rekkefølge nå, men jeg måtte nesten få vist fram de fine bildene min fotoflinke bror tok 4 dager før fødselen! Hadde tenkt til å få lagt dem ut før lille(store)gutt kom, men det rakk jeg altså ikke.... ; )

Sam syntes det var stas å kjenne på det han alltid, uten unntak, mente var sparking. Selv når babyen vitterlig sov mente han at han kjente spark!

Gravid kvinne + natur.....hehehe

Skyggespill

Meg og mine tre barn

"Kanskje jeg kan se babyen gjennom denne?"

Hele familien samlet!

"Kan ikke du komme ut snart da??"

Magen, i hele sin sjokkerende størrelse!

Det er en liten prins inni der, som dere ser!

Link til D2

2008-05-23T19:15:00.002+02:00

På linken under kan dere se noen av bildene som var i dagens D2, magasinet til Dagens Næringsliv. Det var mange flere bilder i papirutgaven, og dessuten var Elissa forsidepike, men for dere som ikke fikk sett papirutgaven; her er altså linken.

Hentesettet i bruk!

2008-05-20T20:13:00.001+02:00

Jeg rakk akkurat å slenge med et par små sokker i min hentesettkolleksjon, lillemann kunne selvsagt ikke dra hjem i strømpelesten - det må da alle forstå! Da de var ferdige syntes jeg kanskje de så litt små ut...hvor store er nyfødt-føtter igjen tro?

Dagen vi dro hjem fra sykehuset var det fullsommer i Oslo, men tro mot min overbevisning hva angår hentesett, så måtte nok den lille kroppen til pers ja! (Lua og sokkene forsvant rett av etter bildetaking, så fort vi kom inn i bilen...) Det morsomme er at jakka og buksa slett ikke var så store som jeg fryktet, og sokkene, ja de var rent for små!

Det er heeeelt utrolig hvor slapp, sløv og sliten man blir etter en fødsel, det skal jeg bare ha sagt! Særlig når man har mistet en del blod. Jeg har helt klart tenkt til å fortelle historien om hvordan det ble som det ble - med vaginal fødsel allikevel osv, men jeg er for trøtt for tiden....Det kommer snart ; )

Men det jeg må skyndte meg å si i dag er at de to eldste barna her i huset har startet sin modellkarriere! De er med på illustrasjonsbilder til en artikkel om DNA i magasinet til Dagens Næringsliv, D2, nå til fredag! Det er visstnok også mulig de er på forsiden. Broren min, kjæresten hans og faren min er også med på bildene. Jeg har bare sett ett bilde sålangt, og det er virkelig kjempefint! Bare et lite tips hvis noen vil se ; )

Theo Kristoffer

2008-05-10T20:05:00.001+02:00

Helt fersk, på mammas mage

Vi må virkelig skyndte oss hvis vi skal få brukt alle klærne vi har i str 50!! Legg merke til de nesten-for-små sokkene jeg strikket i siste liten, som matcher hentesett-jakka ; )

Ja, da har han kommet!!! Og det ble IKKE som jeg hadde planlagt nei...Han hadde nemlig ikke lyst til å vente på keisersnittet som skulle vært 8. mai, og kom derfor heller 22:14 kvelden før - den vanlige veien!

Jeg har ikke tid til å fortelle så mye akkurat nå, må få litt mat i denne lille skapningen, men måtte få fortalt at han er kommet ; )

Jeg må også få med med én gang at hadde jeg visst hvor stor han var så hadde jeg umiddelbart blånektet å føde vaginalt; han var nemlig 5106 g og 53 cm!!!!!! Det var rekord for jordmoren faktisk!! -Og i tillegg kom han med en knyttneve opp til kinnet sitt, så han ble ENDA større å få ut....Men mer om det senere ; )

Maks 10 dager igjen nå!

2008-04-28T11:24:00.001+02:00

Siden jeg ikke har noen oppdaterte magebilder, får jeg begynne med en liten photoshoot-seanse vi hadde på kjøkkenet her om dagen. Elissa liker så godt å kle seg ut som ballettdanser, og Sam kan ikke skjønne annet enn at da må jo han også være ballettdanser! Om han ikke kan ha fletter, spenner eller neglelakk så får han få Elissa til å hjelpe seg med påkledningen da i allefall. At man fortsatt bruker bleier er bare sjarmerende under en klassisk ballett-leotard!

Jeg skulle nesten hatt et nytt bilde av magen her, får sørge for å få til det snart, for utrolig nok er magen ENDA større nå! Faktisk er den større enn det den var når Elissa ble født. Sånn er det når det er tredje gangen sier jeg bare!
-I forgårs ble jeg bombardert av spørsmål fra en gammel dame på café om det ikke var to inni der, og i går mente ei jeg traff at jeg kanskje gikk og bar på en elefantbaby ; )

Det er i dag 16 dager til termin, men etter en veldig lang tankespinn-prosess hos meg har jeg i fellesskap med Chris og diverse leger, jordmødre og andre kommet fram til at jeg skal ha keisersnitt denne gangen. Det betyr, med mindre babyen sparker seg ut av genseren min (som Sam tror) før det, at vi får vårt tredje barn 8.mai! : ) Det er bare 10 dager til, og det føles ganske rart å vite at det blir akkurat den dagen. Ikke til torsdag, men neste torsdag liksom!! Veldig rart.

Siden det bare er 6 dager før termin så kan jo noe skje av seg selv før det, og da er avtalen at jeg skal forsøke å føde vaginalt, men jeg kan "angre" hvis jeg blir for redd og få keisersnitt da også.
På grunn av alt jeg har vært gjennom synes visst helsevesenet at det er vanskelig å nekte meg noe, så derfor denne litt spesielle avtale ; ) Det har allikevel ikke vært en enkel avgjørelse for meg, siden jeg er nesten like redd for keisersnitt som for vaginal fødsel. Jeg har jo prøvd begge deler, selv om det da Sam ble født dreide seg om keisersnitt i narkose.
Denne gangen må jeg belage meg på å være våken, noe som skremmer vettet av meg må jeg innrømme. Tenk å ligge der og kjenne...alt de gjør, selv om det ikke er vondt. Et skarve lite tørkle foran fjeset mitt er jeg redd ikke er nok til å dempe panikkfølelsen min når tiden drar ut...Huff.
Er litt engstelig for at fortrengte fryktfølelser fra sist gang skal dukke opp når jeg først ligger der, som lam på slakterbenken igjen. (Det var sånn det føltes sist i allefall, da det handlet om død og liv og alt måtte gå veldig fort)

Jaja, får satse på at det går bedre enn jeg frykter! Jeg må bare komme meg gjennom 8. mai på et vis, og så er det OVER. Om bare 10 dager, toppen, så er han her - den lille keiseren!

Strikkeviruset

2008-04-18T13:51:00.001+02:00

Ja, da var det på høy tid å skrive litt om det beryktede og veldig smittsomme viruset som rammer veldig mange gravide. Det involverer en sterk dragning, ja nærmest en tvangsrelatert higen, mot strikking av veldig små plagg, som allikevel som regel blir aaaaaltfor store!

Det vanligste er å føle at man er helt nødt til å produsere et såkalt hentesett, som for dere uinnvidde betyr de klærne babyen ubønnhørlig MÅ ha på seg hjem fra sykehuset. Samme kan det være om det er sol og nesten sommer, hvis henteklærne er i alpakkaull så er de det. Blod, svette og tårer har de vanligvis kostet de stakkars rammede mødrene, så i dét det ferske barnet blir ført ut av sykehuset skal det være ikledd plaggene.

Noen ganger blir det også helt umulig å avverge at det også blir et, ofte matchende, babyteppe. Her finnes det heldigvis muligheter for å avlaste infiserte kommende mammaer med tjukke pinner og lette mønstre. Ellers importerer strikkeviruset gjerne en fetter, nemlig senebetennelsen.

Før i tiden kunne hele fenomenet kanskje bortforklares med at det var mer økonomisk å strikke klær framfor å kjøpe dem. Særlig de som hadde behov for å fornekte sykdommen, enten for seg selv eller omverdenen (som kanskje inntil da hadde trodd at vedkommende var en rimelig jordnær kvinne som ikke hadde snev av uforklarlige huslige sysler på hjernen), kunne komme til å gripe denne forklaringen begjærlig. Men akk, nå for tiden er det dessverre mye dyrere å strikke selv enn å kjøpe ferdigprodusert...

Når det gjelder mange andre virus, -som vannkopper, meslinger, kusma og slikt, så får man det kun én gang. Etter én runde med disse virusene blir man aldri infisert igjen av akkurat dem. Men er det sånn med strikkeviruset tro? Å neida! Selv om man har strikket opptil flere hentesett før så kan de SELVSAGT ikke brukes igjen! De er jo brukt!! (Kanskje ikke brukt særlig mange ganger, men det teller ikke skjønner dere vel)

Det er ikke alle svangre som opplever å bli smittet av dette snikende ullteppet av et virus. Derfor er det sikkert flere som ikke kjenner seg igjen i mine opplevelser, men bær over med meg....Jeg har nemlig nå strikket ferdig mitt tredje hentesett, i deilig og myk alpakkaull, og har et behov (sikkert på grunn av viruset det også) for å fortelle om mine utfordringer langs veien.

På ett tidspunkt trodde jeg nemlig ikke jeg skulle bli ferdig med jakka, da jeg slapp opp for ull og butikken plutselig var lagt ned!! Viruset drev meg til å ringe rundt til forskjellige andre butikker i Oslo, men nei. Ingen hadde det. Og å få tak i akkurat samme fargenyansen begynte å se ut som en fjern drøm da jeg satt meg ned med laptop´en og sendte ut nesten hundre mailer til utenlandske strikkebutikker...

Jeg fikk heldigvis mye forståelse fra veldig mange nettbutikkeiere, flere av dem mistenker jeg å ha opplevd viruset selv på nært hold, og det tok faktisk ikke så lang tid før jeg fikk et nøste i posten. Utrolig nok så matchet fargen i tillegg!
Buksa fikk jeg et annet problem med: Den ble strikket i to deler, og jeg klarte selvfølgelig å ikke speilvende oppskriften slik at jeg fikk to venstreben...Jeg måtte rett og slett rekke opp nesten alt og gjøre det på nytt!! Det er nemlig helt merkelig hvordan dette viruset tvinger hjernen og kroppen til å ikke gi opp, men stå på, stå på, stå på til du er helt ferdig...på alle måter.

Jeg er nemlig ikke den aller mest tålmodige personen jeg kjenner. For å si det mildt. Jeg kan bli fryktelig frustrert hvis noe ikke funker på første forsøk! Det ser allikevel ut til at strikkeviruset har drevet fram litt ekstra stahet, tålmodighet og overbærenhet (med meg selv altså..), så kanskje det ikke er så dumt for personligheten å ha et snev av virus noen ganger!

Her der det ferdige produktet, selvsagt aaaaaaltfor stort....Igjen gjør jeg den feilen, selv med tynnere pinner enn det står i oppskriften...Jaja, på dette viset blir det kanskje passe utover høsten, som sikkert er mer egnet for ull enn mai er uansett.

Her ligger de hardt ervervede henteklærne på den kommende stelleplassen, oppå den nymalte kommoden - som var et utslag av det ville og gale og helt utemmelige redebyggergenet. Hylla er også ny, og det er forresten veggmalingen og gardinene som glimtes i hjørnet også...

Tilslutt tar jeg med enda en ny detalj på det nye soverommet vårt, som jeg er spesielt førnøyd med! Her henger massevis av gamle arvesmykker som jeg sjelden eller aldri får brukt, så jeg kan kikke på dem og glede meg over dem. Inni et smykkeskrin ser man dem jo aldri!

(-Og redebyggergenets siste maleopptelling involverer: Ett stk kommode, ett stk speil, to bord, ett stk bilderamme, ett stk lysestake, to små hyller, ett stk håndklestativ. Nå gjenstår bare en kommode til, et klesskap, en bokhylle og et lite bord til. Min fysioterapeut bare sukker tungt....)

Du vet du er (høy)gravid når....

2008-04-16T09:05:00.001+02:00

...du, som ikke-snorker, plutselig vekker deg selv med rare pustelyder (noen av dem kalt snorking) fra de tette slimhinneområdene dine
...fingrene dine ligner på wienerpølser, og tærne på sossisser
...du, som ellers holder deg på ca sammen vekt, plutselig har gått opp minst 15 kg
...den nevnte ekstravekten gir deg gammel-dame-knær som knirker
...du ikke rekker ned til skolissene
...du plutselig forstår hvorfor mormor drakk mengder av samarin mot sure oppstøt - DET smaker vondt det!!
...folk kommenterer at magen din rører på seg helt av seg selv, til og med uten at du merket det selv
...kelnere på restauranter slår av en gratulasjonsprat som involverer ordene "hvor mange er det egentlig inni der??"
...folk du ikke kjenner begynner å ta på magen din i full offentlighet, uten å spørre!
...du kjenner at det er som å flytte på et hus når du skal snu deg til den andre siden om natta
...du plutselig får dobbelthake
...du må planlegge dobbelt så lang tid til t-banen som ellers
...noen plutselig sitter på blæra di - eller bruker den som boksepute
...du en vakker dag er ment å forstå "åååå, så SVÆÆÆÆR du er" som et kompliment
...nesa di ut av det blå blir hoven og rar i fasongen, og den litt forstørrede tunga di gjør at du ikke kan si "s" skikkelig
...du vagger som en gammel kone, stønner når du omstendelig reiser deg fra en stol og peser som om du har angina/kols (gjerne begge deler på en gang)
...du interesserer deg for ordet "hentesett" og sporenstreks finner fram strikkepinnene som ellers får ligge i fred

-Oppsummert: Hvorfor blir noe så mye MER gravide enn andre??

-Hvorfor blir noen gravide på en mye STØRRE måte enn andre??

Det er fortsatt 4 uker igjen til termin...Hvordan skal det gå?? Kommer babyen allikevel til å "sparke seg ut av genseren min", slik Sam tror?

Litt svangerskap igjen

2008-04-13T12:59:00.001+02:00

"Kan vi se på denne filmen mamma?" Dette er min utsikt for tiden, i allefall før magen ble ENDA større....(Bildet er tatt for en måned siden)

Alle tre barna i fanget! To som er klare for et kveldsbad, én som bader hele tiden. Også tatt i mars.

Redebyggergenet

2008-04-08T21:02:00.001+02:00

Tapeten på det nye soverommet vårt

Det finnes et gen, et ofte sovende gen, som jeg mistenker hører til pakken enhver lita jente får med seg i fødselsgave. Vanligvis er hun ikke engang klar over dets eksistens før visse omstendigheter, ofte store omveltninger i livet, inntrer og genet plutselig trer ubønnhørlig fram i hennes personlighet og regelrett tar over styringen!
-Det vil si, jeg iler til og tilføyer, hos noen gir det seg visst utslag gjennom livet i en litt over middels interesse i interiør og slikt, i tillegg til de gangene det slår ut i full blomst.

Det som oftest får genet fram i lyset og personligheten har jeg funnet ut må være svangerskap. Akkurat som om det ikke er nok andre forandringer når man er gravid! Jeg nevner i fleng: Kroppen buler ut på midten, hormoner omtrent tyter ut av porene og skremmer omgivelsene, fingrer og tær sveller, bekkenet knaker i sammenføyningene og sakte men sikkert går man fra å være en fri og frank "seg selv" til å bli en rugemaskin med noe som lever sitt eget liv med sprelling i alle retninger inni.

Men altså, genet. Personlig har jeg kun i perioder vært over middels interessert i interiør, og det har vært når jeg har innredet et nytt sted å bo. Mellom disse gangene synes jeg interiørblader og slike ting antar et litt kjedelig lys. Så da jeg ble gravid første gangen og merket at jeg plutselig hadde en nyvunnet og uvant interesse for farger, lister, bilder med morsomme rammer og matchende detaljer kan dere tenke dere min forundring!
-Og ikke nok med det, men alt hastet liksom så veldig også! Leiligheten måtte være i tipp topp stand må vite, til babyen var ferdigruget og klar til å komme ut i verden. Ut i det feiende flotte redet jeg hadde bygget!

Men på en måte ga det hele mening på et vis allikevel, siden vi bodde i en leilighet som ikke var helt ferdigoppusset. Jeg tenkte at det kanskje hadde sin naturlige og rasjonelle forklaring at jeg følte behov for å bruke krefter på oppussing før babyen kom, siden jeg kom til å trenge dem utelukkende til babyrelaterte problemstillinger etter.

Da jeg ble gravid den andre gangen derimot, ga det liksom ikke helt mening lenger allikevel da genet igjen stakk sitt forundelige og liksom "kjente-men-også-så-ukjente" hode fram i tilværelsen. Jeg hadde jo nettopp innredet! Nettopp pusset og gnikket på lister! ALT var på stell i redet! Og med redebyggergenet luskende rundt hvert hjørne av leiligheten og min personlighet meldte den ubønnhørlige spørsmålet seg: Hva i all verden skulle jeg nå kaste min redebyggervirketrang over?? Glem knakende bekken, krykker og smerter i knærne; her skal det innredes rede - enten det trengs eller ikke!!

Nå, i mitt tredje svangerskap, skulle en tro jeg var litt mer blasert. At fornuften endelig skulle få vinne over urimelige gener virker på meg ganske åpenbart. Jeg burde da være i stand til å kvele denne litt upraktiske, og ikke minst dyre, tilbøyeligheten før den tok helt over? Men nei! Plutselig ville jeg bytte ut sofa, tv-benk, for ikke å si tv´en også, og var ikke egentlig den fargen på veggen VELDIG kjedelig?? I bunn og grunn kunne vi trenge ny kjøkkenbenk også, glem at den er to år gammel da - den er jo upraktisk å holde ren! Veggen på kjøkkenet har fått flekker, de må selvsagt bort akkurat NÅ - vi har ikke tid til å vente nei (vi får jo ikke tid til å gjøre det etter at babyen har kommet!), vi bør male noen møbler, og tilbake til stua: Egentlig kunne jeg tenke meg å bytte ut ALT, for vi trenger en ny stil.

Det eneste fornuftige i det hele var kanskje at vi burde bytte soverom med Sam, siden rommet hans er det største og det eneste som er på samme plan som stua og kjøkkenet. Slik kunne vi faktisk få plass til baby inne hos oss, og vi kunne holde et øye med ham mens han tar sine dagslurer.
Som sagt så gjort, og vips var fine tapeter bestilt, svære klesskap og senger demontert og montert igjen, malingen fløt fritt og kontoen var tom. I tillegg har jeg jaktet på og nedlagt et hylle-bytte via internett, som jeg sender husbonden for å fange i Nittedal i morgen. Nye gardiner måtte også til selvsagt, og nå er jeg på nippet til å finne ut av hvordan man kan få kjedelige møbler til å se shabby chic ut med noen malingstrøk. Hadde jeg giddet dette hvis jeg ikke var svanger? Jeg tror ikke det egentlig!!

Selvsagt har jeg lært ett og annet, dette er jo tross alt tredje gangen redebyggergenet tar meg med storm. Denne gangen overlater jeg alt som minner om kroppsarbeid til mannen ; ) Denne gangen skal det knakende bekkenet få vare litt lenger ut i svangerskapet!

Den nye lampen på soverommet vårt er finere med lys i, men da ble bildet mørkt ; )

Veggene på det nye soverommet til Sam. Er det ikke fint kanskje?? ; )

Ringen

2008-04-01T15:13:00.001+02:00

På oppfordring fra Amélie kommer det herved bilder av den fantastiske ringen! ; ) Litt vanskelig å få tatt et skikkelig bilde hvor den trer fram i sin fulle og hele skjønnhet, men trust me: Den er fin ; )

Snart kommer det forøvrig en ny post om det mystiske "Redebyggergenet"....*vent i spenning*.....

Lukeparkering

2008-03-27T14:27:00.002+01:00

Ja nå har det jo gått litt tid siden dagen etter bursdagen til Sam, men akkurat den mandagen ble jeg altså 30. (Jeg prøvde meg nå først på et utropstegn der, men fikk det liksom ikke helt til etter "30"...) Jeg får vel nesten bare innrømme at det er litt rart å plutselig ikke være i 20-årene lenger, og mens jeg er i gang kan jeg også likegodt si at jeg gruer meg ørlittegranne til jeg på neste spørreskjema må krysse av i rubrikken "Alder: 30-40" i stedet for i den det står "20-30" på.....
-Og apropos det: Hva med å lage rubrikker for "30-39" i stedet?? Bare et lite tips fra meg til rette vedkommende det kanskje treffer...

MEN: Over til selve dagen. Det hele begynte med barn og husbond som plutselig slengte seg i sengen min fryktelig tidlig på morgenen, fordi sistnevnte skulle på jobb i det som for meg er "otta". Jeg er ikke verdens blideste så tidlig på morgenen, men heldigvis fikk jeg blant annet verdens fiiiineste diamantring, og er det noe som muntrer en opp i grålysningen så må det vel være nettopp noe sånt! Etter flere måneder med hinting hadde nemlig min bedre halvdel skjønt at det nesten fikk bli noe sånt til den store dagen. ; )

Deretter dro jeg på bassengtrening for gravide med bekkenløsning, hvor jeg selvsagt hadde på meg den litt for store ringen i bassenget....SKREMTE DERE!!!! Hihihi! Jeg hadde ringen på, men jeg hadde en annen utenfor den igjen for å holde den på plass.
; )
-Og ja, synet av den funklende steinen der nede i vannet gjorde meg glad glad glad! Kall meg gjerne et offer for markedsføring, men diamonds are a girl´s best friend, and I´m worth it!

Etter dette var det tid for frisøren (jeg tok den helt ut på egenpleiefronten den dagen som dere skjønner), hvor jeg syntes jeg ble riktig så snasen på håret. På kvelden var Chris og jeg ute og spiste, og alt i alt var det en veldig fin bursdag! Jeg har hatt verre!

Det var allikevel to ting som skjedde angående meg og biler den dagen, og potensielt kunne det ødelagt mye i grunn når jeg tenker meg om...Det ene var at jeg i over to timer mens jeg var hos frisøren visstnok sto feilparkert og kunne fått en klekkelig bot. (Tru´kke Chris hadde blitt så glad da, siden frisøren i seg selv var dyr nok!) Da jeg kom til bilen ble jeg nemlig informert om disse kjensgjerningene av to menn i sin beste alder på en benk, med medbrakt alkoholholdig ånde. De beskrev at de hadde passet på bilen min for meg, mot parkeringsvakta altså, at jeg hadde vært veldig heldig, og kunne de aller nådigst få noe igjen for strevet? For eksempel en øl? For å si det sånn; de fikk ingen øl, og heldigvis hadde de glimt i øyet ; )

Det andre skjedde da jeg skulle lirke meg inn i en trang lukeparkeringsplass midt i byen, faktisk rett utenfor Blitz, med litt dårlig tid til å rekke bassengtreningen (som vanlig). I alle år har jeg kjent pulsen øke nesten hver gang jeg skal begi meg utpå noe sånt, og jeg må faktisk skru av radioen for å konse maksimalt. Hvis jeg, mot formodning, kjenner at jeg kommer borti en av de andre bilene begynner jeg å hyperventilere umiddelbart (og jeg gjør aldri ellers det!), og i stedet for å roe meg ned tre hakk før jeg prøver videre/på nytt, tenderer jeg mot å gjøre ting fortere og mer brutalt i stedet....
Merkelig nok har denne framgangsmåten hittil ikke ført til skader på mennesker eller biler, men ubehagelig skal jeg glatt innrømme at det har vært! Greia var at akkurat denne dagen gikk det helt som smurt!! Selv om det SÅVIDT var plass til bilen min (mulig noe av grunnen til at det gikk så fint var at jeg ikke var fullt klar over det siste momentet der før etterpå men...)! Rett inn gikk det, uten stressreaksjoner hos 30-åringen. Jeg ble rent stolt over meg selv, følte meg helt proff og flink, og følte at dette kom til å bli en bra dag gitt!

Min konklusjon ble at jeg antagelig var blitt bedre til å lukeparkere sånn over natten, helt av meg selv, fordi jeg nå var i 30-årene. Kanskje det er noe som kommer i denne alderen, akkurat som at 6-års jekslene kommer i 6-års alderen? Jeg tror nok det altså.

Jeg fikk forresten dissse fantastiske rosene fra pappa og kona på morgenen, de hadde smuglet dem inn i boden vår på forhånd ; ) Roser og diamanter, kan det bli bedre??

Fra jentefesten min et par uker etter dagen, Chris var kelner (se sløyfa) og holdt også tale. Som dere ser syntes han det var svinaktig morsomt!

Se´kke ut til at jeg syntes det var like morsomt der jeg satt og hørte på, men saken var den at jeg måtte legge fjeset i disse foldene for ikke å bli for tårevåt ; )

Jaha folkens!

2008-03-11T11:33:00.001+01:00

Litt lenge siden sist nå ja! Og til Anonym: Takk for sparket bak, nå kom jeg på at jeg synes det er morsomt å skrive blogg! ; ) Dessuten kom jeg på at noen sikkert sitter og lurer litt på hvordan det går med svangerskap og slikt, siden jeg tross alt har den historien jeg har og har uttrykt at jeg er nervøs. Beklager til de som ble litt bekymret nå! ; )

Apropos det; det er i det hele tatt mange rundt meg som fort blir nervøse på mine vegne hvis de ikke hører noe fra meg på en stund, da ser de for seg sykesenger, katastrofesnitt og kuvøser...I selveste uke 26 (da Sam ble født) glemte jeg helt bort en fysioterapitime, og uka etter fortalte hun meg at hun hadde blitt rimelig bekymret! Jeg gikk tross alt hos den samme fyisoterapeuten i forrige svangerskap også. Stakkars henne ; )

For å berolige alle og enhver (som måtte lese dette) så har jeg nå fullført 31 uker av svangerskapet, og jeg merker at skuldrene på mange måter er sunket flere hakk! Uke 26 var alt som sto i hodet på meg, måtte bare komme meg gjennom den ene uka, og etter det visste jeg det kom til å bli lettere. Noe av grunnen til det er at jeg har sett utviklingen på nært hold etter uke 26, og jeg vet at for hver uke som går så bedrer prognosene seg ganske drastisk.
Hvis gutten (det er jo en gutt ; ) blir født nå så er jeg omtrent ikke bekymret for han, selv om han gjerne må vente en uke til: Uke 32 er en milepæl i utviklingen ; ) Perspektivet mitt er nok noe annerledes enn for andre gravide, som nok ville vært maksimalt nervøse for å føde 9 uker for tidlig!

Siden dette blir et lite oppdateringsinnlegg igjen så får jeg vel ta med at vi endelig har fått en pedagog til Sam i barnehagen! Jippiiiiii!!! Ikke spesialpedagog riktignok, det hadde vel vært FOR godt til å være sant, men det er snakk om en dame med mye erfaring i allefall. Det irriterende er at vi ble nødt til å vise litt muskler for å få det vi hadde krav på, det funket altså ikke å være snill og grei og forståelsesfull overfor mye krav til etaten, andres større behov og ventelister. Dessverre stemmer alt det man har hørt om at man må være fryktelig ressurssterk i det offentlige Norge. Paradokset er at når man trenger hjelp har man gjerne ikke en trillebår med mot og styrke med seg på de offentlige kontorene.
Personlig har vi vært så slitne etter alt vi har vært gjennom at det tok oss et halvt år før vi orket å ta opp kampen.

Jaja! Jeg har skrevet noen innlegg oppe i hodet mitt som enda ikke er kommet gjennom tastene til dere, det meste går for tiden på dette å være gravid ; ) Noe av grunnen til at det ikke har blitt gjort er at det har blitt kluss med å hente fram bilder fra nettet. Jeg liker å ha bilder med innleggene mine! Noen tips på steder det er lett å hente ut bilder?? Hvis jeg får noen bra tips snart på det så kommer det nok noen innlegg både om det å ha blitt 30 (....), funderinger om redebyggergenet og finurligheter ved å ha en alien parasitt som lever midt på kroppen min.

Kjenner jeg savner "bloggvennene" mine litt nå! : )

Sam 3 år!

2008-01-15T14:18:00.001+01:00

Ingeting er som selvpyntede muffins på en bursdag!

Sam hadde på seg det han først kalte "sleps", så "slips" - men egentlig var det altså en sløyfe...

På søndag, 13. januar, fylte den lille mirakelgutten vår tre år! Han hadde ikke mindre enn to selskaper den dagen, barneselskap og familieselskap, og han fikk masse "prisanger". Da det ikke var flere gjester ventet, åpnet han allikevel inngangsdøra vår og speidet etter flere potensielle gavegivere. Jeg prøvde å forklare at han hadde fått masse fint og at det ikke kom hverken flere gjester eller gaver, men det hele var heller vanskelig å forstå. På slutten av dagen vekslet det mellom stor sorg med mange, store tårer og vill glede og latter. Da alle vel var gått hjem løp Elissa og Sam fortsatt rundt og rundt i stua, ute av stand til å roe seg ned igjen ; )
Heldigvis hadde Sam fått en ny bok som det gikk an å sette seg i sofaen å lese. De var i seng tidligere enn vanlig, og da Chris vekket Elissa morgenen etter sa hun: "Det var deilig å sove pappa".
Ikke så greit å være liten noen ganger!

Statusrapport om Sam har dere jo nettopp fått, så det er vel ikke så mye mer å tillegge. Annet enn at det er rart for mor å se at han er blitt en "stor" gutt nå, og at det var veldig rart å tenke tilbake på den dagen han ble født! Hvor traumatisk alt sammen var. Hvor mye som kunne gått fatalt dårlig, men som ikke gjorde det.

-En annen ting er at vannet mitt den gangen gikk i bursdagsselskapet til Elissa, og jeg må bare innrømme at jeg tenkte litt på det på søndag...Kombinasjonen barneselskap og graviditet klinger ikke godt sammen i mine ører. Men, jammen gikk dét bra også, og for hver dag som går nå slapper jeg litt bedre av i forhold til denne graviditeten. Jeg er nå gått 23 uker, og Sam kom i uke 26. Kommer vi oss bare gjennom den uka, så tror jeg det psykiske presset vil gi seg enda litt til.

Oppsummert hadde vi en fin dag på søndag, og vi er sååååååå heldige, lykkelige og takknemlige for at vi i dag har en helt frisk gutt, bortsett fra det med stemmen. Det er ingen selvfølge, dét er sikkert.

Juleoppdatering

2007-12-23T20:50:00.002+01:00

Ja så var det jul igjen holdt jeg på å si, og det er jo en passende anledning til å oppdatere litt! Jeg får nesten dårlig samvittighet når jeg tenker på hvor lenge noen av dere har fortsatt å følge med her uten at det har kommet noe nytt fra vestfronten, men her kommer det altså omsider...

Det er vel egentlig ganske naturlig å begynne med hvordan det (foreløpig) yngste familiemedlemmet har det, ikke minst fordi det meste av bloggen handler om han.
Sam blir 3 år 13. januar, selv om han utviklingsmessig ikke er tre før i slutten av april, da han skulle hatt bursdag. Han henger egentlig ikke etter jevnaldrende lenger, bortsett fra akkurat dette med bleier; han er altså fullstendig blank på når det er passende å sette seg på potta! Og når han gjør det sitter han der kun i tre sekunder. Ikke lett å få gjort noe konstruktivt på så kort tid nei.
Noen ganger hender det han slipper fra seg en aldri så liten stråle når han på vei opp i badekaret er uten bleie et øyeblikk. Vi hviner i kor "se Sam!! Du TISSER!!!!" for å få han til å innse sammenhengen, og det er ganske komisk å se at han nesten ikke vet hvor han skal SE hen engang for å finne denne lekkasjen!

Vi har i det siste fått oss en liten oppvekker i forhold til det lille handicapet Sam tross alt har. Jeg tror vi inntil nå, siden operasjonen i Sveits, har levd på en følelse av lettelse og glede. En nesten svimlende erkjennelse av at det på tross av alt det forferdelige den lille kroppen har måttet gjennomgå har gått så bra! Og i det store bildet er stemmeproblemene bare bittesmå hindre, nesten ikke noe å bry seg om på en måte. Det er bare det at de ER der, og de blir ikke borte selv om vi har mest lyst til å tenke på alt det gode.
Ikke så rart kanskje, at vi hadde behov for å vende oss mot noe positivt etter så uendelig mye motgang. Men så var det kanskje tiden for å face det som det er.

Det skjedde konkret da PPT innkalte til et møte med Bestillerkontoret, barnehagen og oss. Det er nemlig slik at Sam skal ha assistent i barnehagen, det vil si egentlig en spesialpedagog, men dette har har ikke hatt de siste 6 månedene. Unnskyldningen fra Bestillerkontoret er at de ikke finner nok folk til å dekke alle stillingene i bydelen, men vi har en mistanke om at de ikke prøver så veldig hardt heller. Vi blir rett og slett nedprioritert hver gang det dukker opp et passende menneske.
Vel, nok om bydelspolitikk...jeg kjenner jeg kan hisse meg opp ganske mye over akkurat dette temaet.

I allefall: Det viser seg at Sam har det bra i barnehagen, men på tross av omstendighetene. Det kan se ut til at han kjemper på med det han har av viljestyrke, men han vil uansett tape kampen i alle de tilfellene det er for mye bråk/det er for få voksne til å følge med på han/i de tilfellene barna ikke hører han og han blir tilsidesatt. Han har en tendens til å fotfølge Elissa og hennes venner, fordi hun er trygg for ham. Hun forstår hva han sier og hører ham. Det er allikevel ikke en veldig god løsning, fordi Elissa trenger å få leke fritt uten å føle hun må passe på Sam til alle tider, og fordi Sam alltid "taper"; Elissa og vennene hennes er jo mye eldre enn Sam. Han trenger å få bryne seg på barn på sin egen alder.

Han er også i ferd med å innse at han er litt annerledes enn de andre barna, og har nok begynt å legge merke til at han får reaksjoner i noen settinger, at noen er redd for å nærme seg, at mange blir usikre i hans nærvær osv. Vi er litt nervøse for framtiden, særlig fordi at han tydeligvis har flere utfordrende omstendigheter å bryne seg på enn han strengt tatt skulle hatt. Hadde han bare hatt en spesialpedagog eller i det minste en assistent til å passe litt på....Det er ikke godt å se på alt han må bryne seg på.

(Hvis noen kjenner noen som er spesialpedagog/ufaglært assistent og som trenger jobb...si i fra....)

Det er allikevel ikke bra å krisemaksimere, og vi kjemper for å bevare troen på at ting også kan gå mye bedre enn vi frykter. Så langt har Sams jernvilje, selvtillit og åpne og gode vesen hjulpet ham, og forhåpentligvis fortsetter det slik. Det er bare det at han kjemper i motbakke, uten å få den hjelpen han skal ha. Han klarer seg bra på tross av og ikke på grunn av, fordi han er rikt velsignet!

Elissa blir 4 år på 1. juledag, og hadde barnebursdag i går. (Bildet ble tatt da) Det var mange glade foreldre som slapp å ha med seg barna sine på last-minute-Christmas-shopping for å si det sånn! Vi får visst bare innstille oss på å være barnepassere sånn rett før jul hvert år, for Elissa er lite innstilt på å vente med feiring til etter nyttår for å si det sånn. ; )
Ellers leker hun fortsatt mest med guttene i barnehagen, og hver dag når hun kommer roper guttegjengen hennes "Se!!! Elissa er her!!!!" og stimler sammen i en tett og oppspilt ring rundt henne. Hvem hadde ikke elsket å være i barnehagen når de har egen fanklubb??

Chris har endelig blitt 30 år og har begynt å jobbe på Rikshospitalet. Tiden var inne for nye utfordringer, og nå er han snart ferdig med sin spesialisering. Han er med andre ord snart spesialist i barnesykdommer. : )

Jeg går fortsatt på BI, men altså på deltid. Jeg driver nå og vurderer hvor mange fag jeg rekker å gjøre til våren før terminen 14. mai, særlig fordi noen fag har eksamen etter den datoen ; ) Tror ikke jeg skal legge opp til eksamen etter at nummer tre har dukket opp for å si det sånn!
Ellers har jeg plutselig fått meg en ny "karriere" på si, nemlig som oversetter fra norsk til engelsk. Bare å si i fra hvis noen skulle trenge noe sånt! ; )

Selv om jeg bare har tatt tre fag i høst har det vært mer enn nok for meg. Kjenner at jeg er sliten, men at det tross alt ikke er like ille som etter de forrige rundene med eksamen. Skal nok klare noen fag på våren også tenker jeg!

Bekkenet mitt er helt gåent, men det er ingen overraskelse etter de andre svangerskapenes bekkenpes...Fordelen er at jeg begynte med behandling med én gang denne gangen, så forhåpentligvis slipper jeg å havne på krykker, som jeg gjorde sist gang.
Jeg får tettere oppfølging enn vanlig i dette svangerskapet, noe jeg er uendelig glad for. Uten det hadde jeg vært et nervøst vrak, selv om det ikke er noe som tyder på at det skal gå galt igjen.

-Og for dere som ikke vet det allerede: Vi venter en liten gutt ; )

Da gjenstår det vel bare å si God Jul og Godt nyttår, måtte det bli en tid med masse god mat, god hvile, oppladning av batterier, kvalitetstid med familie og venner og alt annet godt!

Åkæi...

2007-12-23T01:44:00.002+01:00

Folkens, jeg har lovt en oppdatering om Sam for leeenge siden og den vil komme veldig snart! Jeg måtte bare som snarest forsikre om det her jeg sitter midt på natten med en oppkastsyk Elissa, fordi jeg nå har tenkt så fryktelig lenge på det.

Unnskyldningen min er at at jeg har hatt tre hjemmeeksamener, og jeg har skrevet og skrevet og skrevet på dem i ukevis....Er litt lei av å skrive, pluss at jeg liksom ikke har flere ord på en måte...Men, det kommer nok fort tilbake kan jeg tenke meg ; )
Dessuten så kræsjet mac´en min midt i eksamen, og vi måtte faktisk bytte ut hele harddisken! Så til dere macelskere: Husk å lage sikkerhetskopier selv om dere stoler fullt og fast på deres kjære stilikon-maskin-bestevenner!!

Så forhåpentligvis kommer det en kombiløsning i morgen, med julehilsen og oppdatering i ett! Hvis jeg ikke blir smittet av Elissa altså...

To år siden

2007-11-03T21:52:00.001+01:00

Jeg vil for en gangs skyld bruke et bilde hvor mamma ikke var syk. Dette er fra et besøk hos morfar høsten 2003. Mamma rakk forøvrig såvidt å se faren sin til graven før hun selv ble syk og døde.

Kjære mamma

Det er altfor fint vær i dag. Jeg ser ut av vinduet mitt, og der skinner solen overraskende mye. Jeg kan ikke huske annet enn at det var kaldt, grått høstvær den dagen du døde, og dagen vi fulgte deg til graven. Det er mulig jeg husker feil, at været vi hadde inni oss de dagene overskygget de fysiske omstendighetene - jeg vet ikke.

På én måte er det kanskje bra at solen skinner, som liksom for å markere livskraft. Det er noe ubønnhørlig over det, livet tillater ikke at jeg blir værende i sorgen lenger enn strengt nødvendig. Det er noe insisterende, en naturlov. Samtidig som det utfordrer meg forstår jeg at det er det riktige, livet må få gå videre.

Jeg savner deg vannvittig mye mamma, og det sjokkerer meg fortsatt å tenke på at du er borte. Det gjør nesten for vondt å innse at du ikke skal få ta del i livene til barnebarna dine. Og nå skjer snart det som måtte skje: Det første barnebarnet du ikke skal få se er på vei.

Jeg har for lengst skjønt at sorg er noe man må lære seg å leve med. Den blir ikke borte, og tiden leger ikke på samme måte som den leger andre sår. Den store forskjellen nå sammenlignet med for to år siden tror jeg må være at jeg ikke lenger er i ferd med å plukke opp telefonen for å ringe deg. Sakte men sikkert har det sunket inn at du ikke lenger er i andre enden av tråden.

Jeg skulle så ønske du var her, og forstår ikke hvorfor du ikke er det. Jeg orker ikke å tenke på alt du har gått glipp av, og alt vi har gått glipp av og mistet. Det er rett og slett meningsløst at du ikke er her hos med oss. Jeg kan bare trøste meg med at du har det bra nå, og at du slipper de grusomme smertene du hadde.
Og én dag møtes vi igjen.

Mamma. Mamma´n min......Jeg savner deg. Jeg lengter etter deg.

Sam legger roser på graven

Elissa fant ut at hun skulle pynte graven med hasselnøtter hun fant på bakken

Sam ble med på pyntingen med nøtter. De ble veldig fornøyde med resultatet! Det var første gang de ble med til graven.