Gobsmacked

Jeg må bare skrive et lite innlegg som respons til deres respons på to innlegg under dette; Sjarmerende rot.

Jeg må tydeligvis, intetanende, ha truffet på dype følelser hos flere her i Blogglandia! Det kan virke som mange går og føler på at de gjerne skulle hatt et plettfritt og vakkert hjem, og at de prøver og prøver men akk feiler og feiler...Og hvorfor, HVORFOR, har alle andre så fine hjem??? Hvorfor virker det så tilfeldig og liksom nei-det-er-bare-noe-jeg-fant-på-loftet-hos-naboen-aktig?
Eller er sannheten at disse stilfulle menneskene (les; kvinnene) sitter og pønsker ut foran plettfrie, glansede ark i gjennomstylede interørmagasiner nøyaktig hvor "avslappet" de skal være i sin jakt på den perfekte lampeskjerm??

Jeg mistenker en sammensvergelse. Kanskje har disse Perfekte, Avslappede og Stilfulle Krypinn - menneskene (heretter kalt PASK, etter det som antagelig er navnet på deres interesseorganisasjon) jevnlige møter hvor de avtaler at ingen går i samme butikker som hverandre, slik at alle har unike ting. -Bortsett fra når det gjelder enkelte eksklusive ting da: Her er det viktig at flere har like lamper for eksempel, de som er laget av visse anerkjente designere, slik at man faktisk får formidlet til omverdenen (les; vi som ikke er med i PASK) at man i bunn og grunn er enige om hva som er fint.

-På en måte føler man seg enda mer utenfor PASK når man plutselig forstår at:
1. Selv om man endelig har kjøpt noe unikt på loppemarked, så mangler man grunnlaget; man har ikke en dyr stol eller noe annet feiende flott (ikke nødvendigvis fint) fra en pompøs designer. Uten dette har man jo ingen grunnmur, ingenting hjørnesteins-aktig å bygge sitt billig(ere) krimskrams rundt.
2. Det du trodde var et loppis-funn er egentlig noe alle andre hadde i fjor, og som de nå har kastet i søpla. Slik blir det som du trodde var unikt, fordi ingen andre hadde det, aldeles ikke unikt. Det blir last year, dear.
3. Du har skaffet deg noe som var akkurat for billig, slik at det egentlig er harry.

Jeg begynner på dette tidspunkt å føle meg litt lurt. Er det kanskje Keiserens Nye Klær som igjen har dukket opp i landskapet? Jager vi alle etter Perfekte Hjem som aldri blir perfekte, fordi standarden i sin natur er umulig? Koppen som var så dyr, så dyr, og er så fin, så fin, er jo ikke så veldig fin allikevel etterhvert....Og må byttes ut.

Okay, så er det kanskje en hobby for mange å stadig være på utkikk, studere glansede ark og bytte ut ting med jevne mellomrom. Men dette har ikke jeg tid til. Jeg vil ha det fint, og jeg vil ha det fint NÅ! (Jeg forventer effektiviteeeeet!)
Derfor venter jeg heller litt, for å se hvilke trender som holder stand. Men når jeg endelig er klar for å skaffe meg noe, se da er det jo nesten for sent. Noe nytt har ankommet. Og jeg blir usikker igjen. Og føler meg lurt. Snytt. Tatt ved nesen.

-Og dette mener jeg PASK har ansvaret for, der de sitter på sine møter og avtaler: "Nå er snart etterdilterne klare for å bytte ut de kantete og minimalistiske stuemøblene sine med shabby chic. Da er det på tide folkens å kvitte seg med alt som lukter av fake eller ekte avskallet maling, jeg tror dere skjønner det selv. Nei, ikke noen klager nå, det er uvesentlig om dere har forelsket dere i akkurat denne stilen, nå må vi slå våre interiør-geniale hoder sammen og pønske ut noe nytt."

Det er på tide med mytteri fra min side. Når jeg løfter blikket fra min Mac ser jeg rett på en halvdød plante, som i utgangspunktet var om ikke den aller gjeveste blomsten på interiørfronten så i allefall akseptabel, og den akter jeg å legge ut et bilde av her og nå. Ved siden av den stygge plastballen som Theo har dandert ved siden av.

Ædda bædda

Ferietid

Utsikten fra hotellrommet vårt

Hellu

Beklager at det er litt dødtid her for tiden! Det er rett og slett fordi vi har vært en uke i syden med gode venner, og fordi det kanskje blir litt farting til uka også. Og fordi flyturen hjem fra Gran Canaria ble USANNSYNLIG slitsom, og jeg har brukt flere dager på å komme meg igjen....Jeg nevner i fleng: Avgang kl halv tre på natten i stedet for kvart på to på dagen, 3 barn som ikke fikk sove og ble mer og mer utilregnelige, ett barn som tissa seg ut mens han sov på gulvet på flyet (ble en fiiiiin, svær dam på gulvteppet), ankomst 12 timer for sent, venting på bagasjen, ett barn som har hatt høy feber siden vi kom hjem, hodepine, forvirring på hva som er dag og natt, kofferter som aldri blir tømt.

Jammen er jeg heldig som har tre ultraflotte barn (ikke ultrafiolette altså, hvis du leste feil), men du og du så slitsomt det er å dra på ferie med dem! Jammen godt vi har litt mer fri sånn etterpå... ; )

Sjarmerende rot

Noen ganger lurer jeg på om det finnes en rase av stilfulle, stilsikre og liksom-akkurat-passe-avslappa folk med en egen evne til å rote på en fasjonabel måte. Jeg synes liksom jeg har noen av dette slaget i min omgangskrets, selv om det må sies at de ikke er mange. De aller fleste jeg kjenner roter på en ytterst usjarmerende måte, med møkkete underbukser på gulvet, stygge plastleker på stua, håndklær i sofaen og tenna i tapeten holdt jeg på å si. Men noen. Noen. Skiller seg ut.

De klarer liksom å tilfeldigvis plassere vintage leker, i tre selvsagt, ved siden av sofaputer i matchende farger. På bordet står kanskje en vakker kopp eller to, ikke nødvendigvis matchende men på et vis merker man at de hører sammen allikevel. I bokhyllene er det langt i fra bare bøker, men igjen er det på et vis en rød tråd mellom fargene på bokomslagene, souvernirene fra det Ytre Øst og utklipp fra blader som "ligger og slenger" (yeah right...). Når starinlysene i grelle farger er brent nesten flate og kaffekoppene har etterlatt brune ringer på bordet er det liksom bare....fint!
Nå høres det kanskje ut som at jeg beskriver et hjem der alt er både ryddig og stilsikkert, men jeg mener altså at selv rotet i slike hjem er sjarmerende.

I mitt hjem derimot....ser det sånn ut når jeg roter:





Se der ja, ikke særlig gjennomført fasjonabelt. Det skal dog sies at det nok ikke er jeg som står for alt skrammel og tankeløs slenging av saker og ting hit og dit i vår etterhvert mikroskopiske residens. (Men alle de uåpnede konvoluttene får jeg kanskje ta ansvar for...)

Det er mystifistisk, men det ser ut til at noen mennesker bare har en uforklarlig evne til å være ufattelig hippe selv når ikke alt er helt på stell. -Eller er det nettopp det det er?? Er det planlagt at den gamle trehest-leken skal ligge å slenge i sofaen, ved siden av puta med det slitte trekket - som forøvrig ser veldig dyr ut?? Og barnas bollerester på gulvet, er det for å understreke at "dette er et avslappet og überkult hjem?" Hmmmm.....Man kan jo begynne å lure noen ganger.
Det som derimot ser ut til å være sikkert er at denne evnen ikke kan læres opp. Enten har man det, ellers har man det ikke, tror i allefall jeg. Som et medfødt talent.
-Og jeg tror at i mitt tilfelle er dette talentet ikke-eksisterende.

Mamma

Mamma med Elissa. Hennes store drøm om å bli bestemor hadde gått i oppfyllelse.


Denne dagen skulle vært feiret med brask og bram. Jeg skulle ha begynt med å ringe til TelefonDronningen og sagt “Gratulerer så hjerteligst med 60-årsdagen”, med en tilgjort høytidelig stemme. Mamma hadde hørt smilet bak ordene, og hadde umiddelbart falt inn i rollen: “Jo hjerrrtelig takk du, det var da så altfor meget”.

Mamma. TelefonDronningen. Kanskje hadde jeg etterhvert tilegnet meg evnen å ikke svare når hun ringte ubeleilig? Jeg rakk visst ikke å bli såpass gjennomtenkt før det var for sent å sette visse grenser.

Mamma var også GaveDronningen. Hun elsket både å gi og å få gaver, og for å si det sånn: Jeg vet at denne dagen skulle vært feiret skikkelig, ellers hadde hun blitt ordentlig skuffet!

På denne store dagen ser jeg for meg at jeg skulle ha holdt en tale. Jeg skulle ha brukt mine mest gjennomtenkte ord for å male et verbalt bilde av hvem hun var for meg. Det eneste jeg lurer på er om jeg nå, etter at hun ikke er her for å høre det mer, har blitt flinkere til å se hva hun egentlig betydde for meg? Hvem hun virkelig var?

Kanskje må noe bli avsluttet før man ser helheten?

Jeg tror i allefall at jeg nå legger mer merke til hva hun ga meg, hvilken rolle hun spilte i familiens liv. Nå som det mangler fra virkeligheten.

-Kanskje hadde jeg ikke vært i stand til å si de tingene jeg nå ser for meg at jeg ville ha sagt, hvis hun hadde fortsatt å være her?

Kanskje stemmer den forslitte frasen om at man ikke vet hva man har før man mister det. Og kanskje, bare kanskje, har jeg på et vis fått muligheten til å dra nytte av denne premature innsikten om Hvem Mamma Virkelig Var.
Jeg tror jeg er en bedre mamma selv, nå som jeg ser glassklart hva jeg selv savner. Og jeg setter pris på dem rundt meg på en annerledes måte merker jeg.
Dette er noe av arven etter en mamma som satte familien først i livet sitt.


Kjære mamma; Telefon- og GaveDronningen!

Her kommer en liten hyllest til deg, som jeg, i min begrensede menneskelige kapasitet, håper du hører og har glede av.

Du skulle gjerne fått allverdens gaver av meg på denne store dagen. Hvis jeg hadde fått låne deg bare for i dag skulle jeg faktisk brukt alle pengene mine på gaver, selv om det sikkert hadde vært absurd og unødvendig – du kunne jo ikke tatt dem med deg tilbake til himmelen! Praktisk som du var her i livet hadde du nok spurt om jeg hadde tatt vare på kvitteringene, slik at jeg ikke behøvde å sitte med huset fullt av damer-på-seksti-artifakter. –Du hadde deretter raskt forsikret om at du satte SÅÅÅ stor pris på gavene altså, det var ikke dét, og at hvis du hadde kunnet så hadde du tatt dem med deg hjem til himmelen.

Du hadde deretter gitt meg en lang klem og nesten klemt livsgnisten ut av meg, selv om du visste at jeg av og til synes fysiske kjærtegn kan være litt unødvendige i store kvanta, fordi du syntes du fortjente en klem.

Du hadde samtidig hvisket “du er alltid så flink til å velge ut gaver du”, akkurat som du sa den siste bursdagen din, da jeg kom på Rikshospitalet med brosjen med fargede steiner i.

Du skal vite at jeg sier akkurat sånne ting til barna mine jeg også. Uten at jeg tenker over det engang. Jeg sier det fordi det er sannheter, men også fordi jeg ønsker å påpeke for dem og løfte fram de tingene de er gode på. Og jeg elsker å se hvordan de liksom vokser en centimeter eller to og hvordan små smil kruser seg i munnvikene . Elissa og Sam er enda så små at de uten blygsel svarer “Ja, jeg er faktisk veldig flink til det!”, og Sam blir ofte litt sky og flau og blafrer med de lange øyevippene sine mens han fniser fornøyd bak lukkede lepper “mhmmmhmmhmhm”. Jeg skulle så inderlig ønske du kunne vært her og sett dem.

Jeg har innsett at jeg bare følger ditt eksempel når det gjelder dette, uten at jeg er det særlig bevisst engang. Og jeg har forstått at dette er ett av arvestykkene jeg nå har i min eie. Selv om jeg skulle ønske jeg visste historien bak for eksempel alle de fine gamle smykkene du etterlot deg, så har jeg i allefall begynt å få øye på de immatrielle verdiene du har gitt videre. Jeg kan ikke holde dem i hendene mine eller vise dem til barna mine, men jeg kan fortelle historiene om deg. Om hva du gjorde, hvem du var og hva jeg har lært av deg. Og slik kan de ta vare på disse arvestykkene, for så å gi dem videre til sine barn når den tiden kommer.

Mamma, noen ganger er jeg sint på deg. Sint for at du plutselig forlot oss, sint for at du aldri ville snakke om muligheten for at du kunne forsvinne. Vi fikk jo aldri sagt farvel, aldri sagt de siste viktige tingene, aldri oppsummert, aldri spurt deg om det var én siste ting du ville si oss.
Men sinnet er ikke lenger intenst. Og det går fort over når jeg tenker på hvorfor du ikke ville snakke. Du ville ikke åpne for muligheten engang, ikke gi døden en eneste tomme. Du ville jo bli her hos oss, og å kjøpslå med døden kom ikke på tale.
For deg var det enten eller; enten Døden eller Håpet om livet.

Jeg tilgir deg, i den grad det er noe å tilgi, at du ikke maktet å holde to tanker i hodet på en gang. Jeg forstår at du måtte samle kreftene om den utveien du så som den eneste utholdelige, og jeg forstår at du var redd.

Da vi fant brevene du hadde skrevet til oss to år før du døde, skrevet da du fikk den første diagnosen, ble jeg også ganske sint. Jeg synes det er litt merkelig i dag, men jeg antar at sjokket den gangen var så sterkt at nesten ingenting ble riktig eller godt, uansett hva det var.
Èn A4-side skrev du til meg da du første gang ble konfrontert med at livet ditt kunne bli mye kortere enn du ønsket. Jeg syntes først det var en ynkelig lengde på et siste brev til datteren din. Var dette virkelig alt du ville si meg, som en siste hilsen? Jeg var provosert! Jeg leste det én gang, og gjemte det deretter godt i en boks, under trappa mi. Jeg orket ikke å forholde meg til det, til skuffelsen, til urettferdigheten.

Men jeg leste det selvsagt igjen etterhvert, når tiden hadde lært meg ett og annet. Og jeg har begynt å undres over hva jeg selv ville ha skrevet til mine barn, vel vitende om at ordene kun vil bli lest hvis jeg er død.
Hva står igjen til syvende og sist? Jeg har begynt å forstå at uansett hvor mange ord jeg ville brukt for å si det, så hadde summen blitt den samme: Jeg elsker deg. Akkurat som summen var av den A4-siden du skrev til meg.

Jeg liker å tenke at du kanskje hadde den samme prosessen før du skrev brevet, som jeg nå har hatt. Tankene om hva du skulle skrive, hva som var viktigst å trekke fram, hva som ikke kunne utelates, hva som eventuelt kunne rasjonalisere og oppsummere. Konstateringen av at det antagelig måtte skrives en bok….i flere bind. At nesten ingenting kunne utelates. Og den endelige erkjennelsen av at ordene ikke var så viktige, hverken mengden eller formuleringen, utover den setningen som passasjerer på dødsdømte fly ringer hjem for å si: Jeg elsker deg.

Gratulerer med dagen mamma. Jeg stoler på at du har det fantastisk der du er, og at du har universets beste party til ære for deg i dag.

Minsten har fylt ett år!

Ja vi tar oss tid til litt familieoppdatering her på bloggen i dag, og meddeler herved at den minste Inchleyen i Norge har passert sin første bursdag.

Det er bare helt ubegripelig hvor fort dette året har gått! Og siden utviklingen går i kjappeste laget (for mor) så har han gått siden han var 11 måneder, og jeg har begynt å innse (motstrebende) at babyen min ikke lenger er baby. WHYYYYYY OOOO WHYYYY!!!! Det går for fort for meg!!! Siden han er min siste baby (i allefall siste planlagte...) så vil jeg så gjerne at han skal være liten lengst mulig....

Dagen var like solfylt og fin som året før ; )

Her er gutta klare for en fest! PAAAAAAARTYYYYYYYYYYYYY!!!

Hva er finere enn en god og rund mage med fin skjorte på?

Mamma og Theo

Bare litt stolt av poden da vettu!



"Er det bursdag så er det bursdag. Da må man ha pølser. Men jeg skjønner nå hva Sam og Elissa snakker om når de sier at pølsene har skall..."

Sam måtte hjelpe til litt med lysblåsingen

"Jeg er SÅÅÅÅÅÅÅ STOOOOOOOR!!"

Bursdagskake fra sølskje er nam

Gaver! Men båndet er jo i grunn mest spennende av alt.

"Jeg liker kosete og myke bamser!"

"Hva kan dette være tro?"

"Hva sier dere?! Har jeg en ape på ryggen???"

Storebror med ape ;)

17. mai og gamle damer med krøllete klær

Dette bildet er fra i fjor, men var det nærmeste jeg kom noe passende....


Hver 17. mai skjønner jeg at det ligger en gammel dame på lur et sted inni meg. Ikke dét at det ikke er lov å være en sentimental 31-åring egentlig, men det er som om jeg finner en usynlig tråd som går fra Meg i dag til Meg om 40-50 år.

Jeg planlegger nemlig å bli en blid, pratsom og akk så lettrørt gammel dame (på 17. mai) med krøllete klær, ivrig vinkende med et eldgammelt og møllspist flagg fra balkongen min. Ikke sånn å forstå at jeg skal være ustelt, så langt derifra, jeg skal ha overdådige og kanskje litt overpyntede øredobber og mange rader med perlekjeder, men å stryke tøy: Det skal jeg aldri begynne med.

Feiringen av nasjonaldagen begynte for min del på fredag, med 15. mai-barnetog i nærmiljøet. Min fireåring synes det var svært merkelig at det var Norges bursdag både på fredag og på søndag, men pytt-pytt. Is spiste han gjerne både fredag og søndag, så best å ikke lage noe større ut av det. Dessuten gikk det opp et par lys for ham mens vi marsjerte der mer eller mindre i takt, nemlig at 1: Vi bor i Norge og 2: Det betyr vel kanskje at alle som bor i Norge på en måte har bursdag samtidig.

Korpskledde i små og store størrelser, tonene som liksom sprikte litt i alle retninger, små føtter i svarte lakk-joggesko (interessant!), en dame i matchende bukse og jakke (hvit med et overdådig dryss av store, blå blomster over det hele), en forbipasserende med grandiosa i posen, gamle menn med rullator og brede, tårevåte smil utenfor husene sine, lysegrønne knopper på trærne.

-Jeg gikk der og ruslet, tok det inn alt sammen. Og kjente at den gamle dama inni meg lettet på lokket. Hun som får noe som kan minne om møllkuler i halsen som hindrer sangstemmen, hun som må blunke vekk noe som plutselig forkludrer synet. Borte-vekk er ungdommens kynisme og sarkasme; inn på scenen tusler Mie på 77 år, litt rund i ryggen og med briller med snor på.

Jeg får lyst til å synge “Alle fugler” med overdrevet vibrato, på en liksom-opera måte for å ønske trekkfuglene velkommen. Jeg vil ta meg en svingom til trekkspillmusikk. Jeg vil snufse ned i et lommetørkle når barn med stjerner i blikket går forbi i 15. mai-tog, uten å skamme meg det minste over det. Jeg vil snakke ivrig om krigen, og kanskje fortelle noen halvveis-skrøner fra gamle dager.

Jeg ser nemlig for meg at når jeg blir gammel, da kan jeg gi blanke blaffen i å være sjenert, politisk korrekt eller høflig. Jeg vil synge i vilden sky, holde morsomme (og altfor lange) taler i familieselskap og farge håret lilla. Eller lyseblått. Og jeg skal grine og snufse høyt og tydelig på 17. mai.

-Når er man forresten gammel nok til danse i gatene etter korpsene, under påskudd av demens?

Jeg vil herved rette et gedigent GRATULERER med dagen til alle borgere av vårt fabelaktige kongerike, særlig dere som egentlig er litt blaserte men som ikke får det helt til på grunnlovsdagen.

Takknemlig

www.flickr.com

Etter en heller slitsom eksamensperiode (hvordan klarte jeg mer enn to eksamener om gangen før??), så hadde jeg først ikke én fornuftig tankerekke i hodet. Ja, med mindre man teller med tanker om hvor fornuftig integrerte heleide datterselskaper er og ikke er - i forbindelse med bunnlinjen i selskapet (selvsagt). Men nå har jeg plutselig minst tre forskjellige ting jeg vil si! Får begynne med det første vel!

Den siste eksamenen skrev jeg ved kjøkkenbordet mitt forrige helg, mens resten av dem som bor her var sendt ut og stuet vekk på en annen adresse.
Jeg HATER eksamen.
Særlig hjemmeeksamen.
Jeg måtte serriøst tale meg selv strengt til rette for i det hele tatt å komme i gang hver morgen (hvis man kan kalle ellevetiden for "morgen"), og når jeg endelig avsluttet tok det meg nøyaktig et microsekund før jeg hadde glemt hele greia. Over er tiden da jeg brydde meg om at overskrifter havnet nederst på siden, for hvis jeg flytter dem faller jo hele oppgaven ut av de designerte 15 sidene. Da må man jo kutte ett eller annet sted, og DET gidder jeg jo ikke når jeg strengt tatt ikke må! Eksamenskoden på forsiden ble litt feil, og etter litt betenkningstid fant jeg ut at jeg kanskje fikk skrive ut akkurat det arket igjen da....

Det er nesten ingen ord som kan beskrive hvor lettet jeg er når en sånn helg er over. Alt får plutselig en ny glorie over seg, selv klesvask kan bli en fest! Jeg gikk meg en tur rundt Østensjøvannet etter at printeren sukket sitt siste sukk, og jammen hadde solen et helt eget lys akkurat den kvelden gitt. "Er det blitt vår?" tenkte jeg forundret, og skjønte at det hadde skjedd store ting mens jeg hadde sittet på kjøkkenet.

Plutselig har jeg energi til alle mulige slags prosjekter som ikke har blitt gjort, jeg gleder meg til å slappe av med en bok, gå en tur, skrive litt på bloggen igjen, være litt mer sammen med barna igjen osv. Alt som jeg ellers tar for gitt, ble brutalt tatt fra meg i eksamensperioden! Det skulle ikke vært lov & er i mitt hode tortur, men samtidig.....Samtidig er det som om hverdagen blir en gave igjen, etterpå.

Det fikk meg til å tenke på hvor mye jeg bare går gjennom livet mitt uten å sette pris på små og store ting. Tenk på alt jeg HAR! Alt jeg har fått! Menneskene jeg er glad i og som er glad i meg (tenk hvilken gave!), mitt trygge hjem....Solen som skinner på Østensjøvannet.

"Jeg må HUSKE denne følelsen!" tenkte jeg. Og håpet jeg ville klare å holde fast på den lenge, lenge....For det er altfor lett for meg å bare se kranglete unger, rot, stress, kappløp med klokka, konflikter mellom prioriteringer, klær som må vaskes og for lite søvn om natta. Ofte strever jeg med å glede meg over livet slik det er her og nå, og ofte ser jeg enten framover eller bakover i stedet.

Jeg tror takknemlighet er en nøkkel til å glede seg over her og nå.
-Og jeg er takknemlig. For så uendelig mye. Takknemlig for at jeg har en fantastisk mann som bryr seg om meg. Takknemlig for Elissa, med sine tankefulle anekdoter og bekymringer (på vei til å ta et smil-løst bilde til nytt pass: "Men mamma! Hvordan skal jeg klare å ikke smile da??"). Takknemlig, på mange plan jeg ikke klarer å sette ordentlig ord på, for Sam. For at han lever, for at han har selvfølelse helstøpt i jern, for de sjelfulle øynene som av og til renner over av store, følsomme tårer.
Takknemlig for Theo, for all den ureserverte kjærligheten han overøser meg med, for de lubne beina hans.

-Så takknemlig for livet, med alle sine krumspring, overraskelser av både det gode og det vonde slaget. Og for det ukuelige Håpet, som gjør at asfalt må vike for små hestehovknopper.